Vigdis Hjorth har med denne boka gitt oss en intens og brennende fortelling. Ordene suger seg nærmest til deg, du blir levende opptatt av hennes budskap. Hun skriver med en glødende penn der den hopper av gårde, eller mer bokstavelig, hvordan tastaturet rasende smeller i vei.
Der Vigdis Hjorth treffer leseren er hennes engasjerte og levende fortelling om den eldste datterens historie. Hvordan hun faktisk så å si har fått ødelagt et helt liv og blitt satt i en tilstand av skamfølelse for det som har skjedd.
Vigdis Hjorth: Arv og miljø. Cappelen Damm forlag 2016, 343 s.
Utgangspunktet for historien er et forskudd på arveoppgjør mellom fire søsken. De står i en krangel på hver sin side, to mot to. Men underveis går vi bakom selve den innledende historien og får innsikt i hvorfor det er slik at de to eldste nærmest har brudt med sine foreldre mens de to yngste er de tilsynelatende snille som tar seg av sine gamle.
Det er her historien tar virkelig fart. Det blir konfrontasjoner og krasse påstander som er med på å forgifte en hel familie.
De to eldste har opplevd vold og seksuelle overgrep som gjør at de i voksen alder føler vemmelse og vil holde avstand. Det er deres historie denne boka forteller. Det er ikke uvanlig å høre beretninger om slikt som dette i dag. Vi er heldigvis kommet så langt at det går an å snakke forholdsvis åpent om slike ting, i hvert fall at man ikke føler fordømmelse når temaet taes opp.
Men ikke i dette tilfellet. Boka har vakt voldsom oppsikt fordi enkelte kritikere mener hun er blitt for nærgående i å skildre det som man mener er hennes eget liv og dermed ubehagelig nærgående sin familie. Vigdis Hjorth forsvarer seg med å si at boka slettes ikke er noen selvbiografi og at det er enhver forfatters rett å forme sine personer. Kritikerne har hektet seg opp i at ‘jeg’-personen – den eldste datteren – har trekk som minner sterkt om forfatteren.
Her vil vi følge Vigdis Hjorth og si at det selvfølgelig er likhetstrekk, for ingen dikter er upåvirket av menneskene rundt seg, eller av seg selv, og at personer lar seg avbilde på større eller mindre vis eller etterlater seg visse trekk i diktningens verden. Selv har jeg lest om ‘meg selv’ i flere skjønnlitterære bøker gjennom årene, i et tilfelle til og med med navns nevnelse, heldigvis i alle tilfelle ikke som jeg har oppfattet som skjemmende.
Slikt må en ta med fatning. Det jeg forholder meg til i denne boka er forfatterens brennende intensitet, hennes levende framstilling av en menneskesjebne som har kommet skakt ut, hovedpersonens vanskeligheter opp gjennom livet, men en som fortsatt står med begge beina godt plantet på jorda. Og som kjemper.
Sånn sett vil jeg utrope denne boka til noe av det viktigste som har skjedd av norske bokutgivelser i høst.
Må leses!
