Urframføring i Oslo Konserthus. Jan Erik Mikalsen har kalt sitt verk Saan som betyr fjell på koreansk og det inneholder i følge komponisten en søken etter naturen. Men selve musikken har ingen direkte assosiasjoner med koreanske eller asiatiske fjell, selv med for anledningen koreansk dirigent.
Oslo Konserthus 12.1.2017 Glinka: Ouverture til Ruslan og Ludmila, Jan Erik Mikalsen: Saan for Poing og orkester (urframføring), Mussorgskij: Bilder på en utstilling, Oslo-filharmonien, dir.: Han-Na Chang, Poing (Rolf-Erik Nystrøm – saksofon, Frode Haltli – akkordeon, Håkon Thelin kontrabass)
Vi hørte musikk som beveget seg i bølger, den kom nesten i kaskader. Slik oppfattet vi det mens andre kunne assosiere til det direkte naturpåvirkete som klukking av en bekk, bølgeskvulp eller Amor som lister seg fram med buen. Slik sett kan det sies at Mikalsen oppnådde å etterlate seg inntrykk med sitt verk i tråd med det han ville fram til.
Trioen Piong var trolsk i måten å framtrylle spennende klanger. Særlig i åpningen av den første og siste satsen ble det skapt spennende forventninger som ikke helt ble utløst. Men vakkert var det!
Den helt store utløsingen kom etter pause. Her hørte vi Mussorgskij vandrende fra bilde til bilde på en utstilling til minne om vennen Viktor Hartmann om døde altfor ung. Det smalt i messingen som aldri før og orkesteret spilte opp med en stor fargepallett som virkelig skinte. Det var særlig promenademusikken, der komponisten går fra bilde til bilde, som gjør inntrykk.
Den koreanske dirigenten Han-Na Chang var lydhør og oppmerksom og gjorde et sympatisk inntrykk.
