Oslo Konserthus 16.2.2017 Giovanni Gabrieli: Canzon Septimi Toni, Canzon Primi Toni a 8, J.S. Bach: Kantate nr. 51, «Jauchzet Gott», Gustav Mahler Symfoni nr. 4, Oslo-filharmonien, dir.: Eivind Aadland, Camilla Tilling – sopran
Jeg stusset umiddelbart over sammensetningen. Renessansemusikk og Bach koblet med senromantikk og Mahlers fjerde symfoni. Gabrilelis kraftfulle oder med svar (antipoder) fra messing – basuner og kornetter – gjennom Bachs jubel til Herren og Mahlers absolutte romantiske klanger. Ville dette ha noe for seg?
Så absolutt. Bare det alene at settingen var ny og anerledes. Vi opplevde musikk presentert på en høyst uvanlig måte. Men i dette så vi også sammenhengen, fra Venezias renessanse til Bachs høybarokk strekker det seg buer fram til Mahlers vakre klanger. Joda, dette lot seg høre!
Gabrieli levde mange århundrer før Mahler. Han er mest kjent for sine flerstemte verk hvor han gjerne lar de framførende instrumenter eller stemmer stå i forskjellige balkonger i høyden i Markuskirken i Venezia. Akustikk og ekko spilte en stor rolle for ham. Stereolydens første pioner?
Bachs kantate nr. 51 Jauchzet Gott er den eneste han skrev for trompet og sopran. Verket stiller store krav til utøverne. Spennvidden er stor og særlig sopranen må mestre det store spranget mellom dypt og høyt. Slik musikk er det til å bli i godt humør av!
Mahlers fjerde er en av hans mest framførte symfonier og en god del av dette skyldes mest den relativt korte lengden – en time – og at den er ukomplisert og ikke byr på de helt store mystifiserende sjelsvandringene som andre av hans symfonier gjør. Dessuten inneholder den partier av stor skjønnhet, et tonelandskap malt fram med vever hånd.
Den fjerde symfonien er et overskuddsverk. Den er mer eller mindre et resultat av hans periode med den tredje symfonien, natursymfonien, og noen av satsene var opprinnelig beregnet på denne. Verket bærer preg av å være skrevet i en tid med overskudd og livslyst. I sistesatsen bruker han en naiv og enkel tekst hvor et forundret barn iakttar himmelens gleder. Camilla Tilling tryllet fram denne forundringen så vi nærmest så for oss et lite barn med vidåpne øyne.
Joda, Gabrielli, Bach og Mahler – det lar seg høre!
.
