|
Don DeLillo: Vekten, Gyldendal 2011 490 s.
Dermed faller han ikke i fella som altfor mange før ham har gjort med stadig å bringe nye “sannheter” om Kennedy-mordet. DeLillo bruker bare begivenhetene i 1963 og det vi vet om den forvirrete personen Lee Harvey Oswald som en ramme. Dette står ham til stor ære. Men likevel er boka altfor nære faktiske begivenheter og de begivenheter og personer som han skriver om kjenner vi så altfor tydelig igjen. Dette gjør at det er umulig å ikke tillegge romanen hans en viss betydning når det gjelder alle teoriene om hva som virkelig skjedde eller lå forut for begivenhetene. Derfor blir også Don DeLillo en del av alle spekulasjonene selv om han bedyrer at så ikke er tilfelle. Som en dikterisk roman synes jeg at den i tillegg til dette lider av nok en svakhet: det blir for mange dikteriske friheter og personer og handlinger svever på en måte i et slags fritt vakum hvor du omtrent ikke vet hva som er hva. Fokuset og fortellerstemmen kan eksempelvis skifte midt i et avsnitt eller midt i en setning, og dette gjør det ytterst vanskelig for leseren. For her er det mange personer og mange handlinger som forfatteren gjør bruk av. Skal man følge DeLillos dikteriske tankegang går han ikke så veldig langt utenom alle de konspirasjonsteoriene som allerede er på banen: at Kennedy-mordet var et resultat av et CIA-komplott som egentlig hadde fokus på å gi presidenten et endelig påskudd til å ta livet av Castro. Opp i dette mylderer lar forfatteren det ramle inn eksil-cubanere, rivaliserende Castro-tilhengere som sloss med ham i fjellene og folk fra mafiaen. Det falt med andre ord ikke et skudd, men flere fra forskjellige attentat-menn osv. De Lillo faller også for fristelen å ramse opp flere steder, sant eller ikke, alle de personene som i tilknytning til attentatet møtte sin sjebne på uforklarlig vis i etterkant. Men tross mine innvendinger kan man lese denne boka med tildels godt utbytte. Det er aldri forsent med en dikterisk tolkning av begivenheter som fant sted i 1963. |
