En roman om Edvard Munch og hans tid om sommeren i fiskerhytta i Åsgårdstrand på 1890-tallet. Dette var en rik periode for Munch. Han fullførte flere versjoner av Skrik og laget en god del andre kjente malerier, bl.a. Pikene på Broen, Det syke barn, Aske og Vampyr. Men det var også en tid med store personlige konflikter, spesielt overfor kvinner som han følte sto i veien for hans kunstneriske utvikling og ego, noe som indirekte resulterte i innleggelse på nervesanatorium noen år seinere.
Åsgårdstrand beskriver han som et sted hvor han fant tid og ro, noe han absolutt hadde behov for etter den oppstuss han vakte med sine utstillinger bl.a. i Berlin denne tiden. Av enkelte ble han oppfattet som skandalløs men hyllet som ekspresjonismens mester av andre. Hans renome som verdensnavn var i ferd med å folde seg ut
Lise Strømme: Malerens muse, Vigmostad & Bjørke 2017, 348 s.
Boka er en fiktiv roman. Handlingen er derfor ikke dokumentarisk men det er ikke til å unngå at vi kjenner igjen mye av det som skjer i boka for forfatteren har hentet inspirasjon fra malerens egne beskrivelser av sitt liv.
Hun lar det som skjer finne sted gjennom øynene til 16-åringen Johanne. Her er det ungpikens fortryllelse over livet og naturen, over den fortvilte forelskelsen til venninnen og ikke minst ta del i Munchs egne beskrivelser om å male slik at følelser oppstå gjennom et bilde vi får oppleve.
Faktisk er dette meget bra gjort. Ikke for påtrengende og ikke for ungpikeaktig slik det kunne legges opp til men underveis blir vi kjent med Munchs egne tanker, hans filosofi over det å male, vennene hans – bohemkretsen fra Kristiania – og ikke minst den tette småbyatmosfæren i Åsgårdstrand. Her går sladderen og ryktene og det er ikke akkurat til kunstnerens fordel. Småbyatmosfæren er et viktig aksepunkt i fortellingen.
Vi møter også en kvinneskikkelser som peker mot Tulla Larsen, Munchs venninne til og fra på denne tiden. Munch kalte henne selv Tullik, det samme navnet har en person i boka.
Det eneste vi kan innvende mot boka er at den ble vel mye melodramatisk mot slutten.
Lise Strømme er engelsk men er nå bosatt i Norge. Hun forteller i et etterord at hun ble gradvis fascinert av Munch etterhvert som hun oppholdt seg i Norge, særlig med lyset og hvordan dette går igjen i Munchs bilder.
