En konsertkveld med avgjort spenst over seg. Det begynte i det stille og sakrale hjørnet med Bach. Denne gang i arrangement av tolvtonemusikkens mest avanserte komponist, Anton Webern. Her var notene til dels oppløste og fraværende med lange pauser imellom som det høver seg serialismens første komponist. Men Bach lå under hele veien. Staselig staut musikk.
Hovedverket var den satiriske Brecht/Weill-balletten med sang Die Sieben Todessünden – de syv dødssynder – som var det siste de to laget sammen. Begge var nå i eksil fra nazistene, men veien videre gikk forskjellig: den ene mot teater, den andre i retning av musicals. Hver for seg ble de banebrytende her.
Oslo Konserthus 4.5.2017 J.S. Bach/Anton Webern: Ricercare fra Det musikalske offer, Kurt Weill De syv dødssyndene (tekst: B. Brecht), Johannes Brahms/Arnold Schönberg: Klaverkvartett g-moll, Oslo-filharmonien, dir.: Joshua Weilerstein, Tora Augestad – mezzosopran, Thorbjørn Gulbrandsøy – tenor, Magnus Staveland – tenor, Halvor F. Melien – baryton, Olle Holmgren – bass
Tittelen peker på de syv klassiske dødssyndene – latskap, stolthet, sinne, grådighet, begjær, gjerrighet og misunnelse. Med dette som utgangspunkt avspeiles det kapitalistiske USA sett med kommunisten Brechts øyne og presentert gjennom Kurt Weills musikk. Det halvtimes lange verket ble urframført i Paris i 1933 i koreografi av Balanchine. Sopranen Tora Augestad boltret seg i rollene som Anna I og Anna II i nesten kabaret-stil. Mannsrollene i dette verket er ment å være Annas familie som kommenterer hva hun utsettes for eller opplever. Handlingen tar Anna og hennes dobbeltgjenger (Anna II) tvers over kontinentet, filmbyen Hollywood inkludert.
Her boltrer Brecht seg i avsløringer av kapitalismens vesen og innerste drifter. Ikke en viss ulikhet med deres opera Mahagonnys vekst og fall noterer vi. Men var det noe jeg savnet var en mer tekstlig forståelse. Tysk er jo ikke lenger noe dagligdags språk i Norge og når det synges, særlig med et fortefortissimi-orkester som bakgrunn, er det komplett umulig å forstå. Dessuten er ikke Brechts tekst episk, den er heller mer intrikat (Men kanskje den blir for sterk for Frognerdelen av publikum?). Her savnet jeg virkelig at det var rigget til en tekstprojeksjon et eller annet sted over eller ved siden av musikerne, slik at vi kunne få fullt utbytte av dette.
Kvelden ble avsluttet med Schönbergs versjon av klaverkvartetten i g-moll til Brahms, orkestrert med vilje fordi han syntes at de kammermusikerne som framførte den ofte gjorde det litt ugreitt, for å si det slik. Man skal ikke ødelegge god musikk på denne måten, var hans mening.
Derfor arrangerte han likesågodt hele kvartetten for symfoniorkester ut fra den formening at et helt profesjonelt orkester ikke var i stand til å misbruke slik musikk som enkelte kammermusikere kunne gjøre.
Da skulle han bare vært her i går for med et slikt orkester vi har i Oslo og med en dirigent som Joshua Weilerstein framsto Brahms i all sin prakt! Vi så hvordan musikerne smilte seg i mellom da vi var kommet til den heidundrande rondosatsen til slutt.
Brahms med litt Schönberg attåt.
