På en av de aller siste konsertene før sommeren gir Vasily Petrenko oss to særpregete verk av russiske komponister, den ene ytterst radikal, en slags maskinalderens komponist, den andre mystisk og søkende langt inn i det uvirkelige som en slags forløper for LSD-alderen.
Prokofievs tredje klaverkonsert er riktignok hans mest spilte av de fem klaverkonsertene han laget men det er likefullt et verk fullt av originalitet og hardtslående partier. Konserten ble urframført på begynnelsen av 1920-tallet i Chicago. På dette tidspunkt var komponisten en feiret konsertpianist som ikke hadde oppholdt seg i hjemlandet siden revolusjonen i 1917.
Oslo Konserthus 11.5.2017 Prokofiev: Klaverkonsert nr. 3, Skrjabin: Symfoni nr. 1, Oslo-filharmonien, Vasily Petrenko – dirigent, Denis Kozhukhin – klaver, Alisa Kolosova – mezzosopran, Alexey Dolgov – tenor, Oslo Filharmoniske Kor
I denne konserten virkelig spruter det av gnist og energi. Krasse akkorder brytes mot mere senromantiske klanger. Det er fargerikt og sprudlende. Et fyrverkeri.
Solisten Denis Kozhukhin er en av de nye store stjernene på den internasjonale klaverhimmelen. Han er hardtslående og vet å gjøre bruk av sin russiske bjørneklo for å si det slik. Elegant førte han oss gjennom Prokofievs intrikate partier, det sprudlet formelig fra hans hender.
Skrjabin her fått seg renomé som den store mystikeren i russisk toneliv. Han hadde visjoner som strakk seg langt utover bare å komponere. Egentlig trodde han at verkene hans skulle inngå i en slags kosmisk dimensjon. Hans vyer strakk seg så langt at han så musikk i farger og han konstruerte til og med et slags fargeorgel for dette. Hans ‘mystiske’ akkorder – forstørrete og forminskete kvarter – er et annet av hans uttrykk.
Hans første symfoni fra rundt århundreskiftet 1800/1900 bringer et kor og sangsolister med seg i sistesatsen. Mange mente den gangen at symfonien, særlig sistesatsen, var uspillelig, men gradvis har denne musikken vokst i erkjennelse og betydning. Det vi hører i dag er rett og slett vakre tonale senromantiske klanger kombinert med noe seige og tyktflytende akkorder.
Det er også dette som er vårt eneste ankepunkt mot symfonien. None-akkordene opptrer ofte og den forknyttede spening som opptrer med denne tar kanskje luven av noe av musikken.
Teksten i sistesatsen er av komponisten selv og er ment som en lovprising til kunsten.
Skrjabins musikk lar seg ikke enkelt plassere i en tradisjonell bås. Det er likevel uttrykkssterk musikk der den balanserer på grensen til den tonale toneverdenen. I denne symfonien har han ikke kommet så langt ennå i å utvikle sine originale ideer. Men her er det utvilsomt vakkert å høre på. De skjønne korsatsene sitter lenge i oss der de strømmer utover mot slutten.
Den russiske mezzo’en Alisa Kolosova imponerte oss sterkt med sin stemmekraft. Sammen med tenoren Alexey Dolgov bar hun fram dette budskapet på russisk (som vi gjerne skulle ha oversatt!).
Petrenko har tidligere spilt inn flere av Skrjabins symfonier med Oslo-filharmonien. Vi regner med at vi snart også vil få denne symfonien på de digitale rillene.
