Sylviane Donnio: Jeg vil spise et barn, Damm forlag 2005, Orginaltittel: Je mangerais bien un enfant, Oversettelse: Eldrid Johansen
Jeg vil spise et barn handler om krokodillen Akrilles. Hver morgen får han servert bananer til frokost av sin krokodillemamma og hver morgen sier mammaen: ”Så stor du har blitt, gutten min! Så flotte tenner du har. Jeg er jammen heldig som har en så stilig sønn.” – Og det er Akrilles helt enig i. Men en morgen nekter Akrilles å spise bananene sine, han vil heller spise et barn. Foreldrene bli fra seg av forskrekkelse og prøver å friste Akrilles med den ene godsaken etter den andre – uten hell. Akrilles står på sitt til han blir ør og svimmel av sult selv om han fristes litt ved synet av en saftig sjokoladekake.
For å roe seg ned går han ned til elva for å ta seg en svømmetur. Der treffer han en liten jente – endelig skal han få spise et barn. Men når han flekker sine flotte tenner som et rovdyr får han ikke helt den responsen han hadde tenkt seg. Bitte liten, søt og puslete er adjektivene den lille jenta bruker om han – noe som ikke helt stemmer med Akrilles sitt eget inntrykk av seg selv. Fornærmelsen blir komplett når han blir plukket opp, kilt på mage n og så kastet i elva. Akrilles haster hjemover til mamma og pappa og forlanger bananer – så han kan bli så stor at han kan spise et barn.
Historien er morsom og illustrert med fine, enkle tegninger. Jeg har sett boken anbefalt for barn 3 år og oppover men den fremkaller også latter hos den voksne leseren. Jeg gleder meg til min datter blir så gammel at jeg kan dele denne historien med henne.
