Frida Kahlo

Slavenka Drakulic: Frida – et selvmords anatomi
Gyldendal 2009, 179 s.

Det finnes atskillig med filmer, bøker og endog danseteater om den meksikanske malerinnen Frida Kahlo. Hennes personlig historie med lidelsen som det helt sentrale ble framstilt brutalt og åpent i bildene hennes. Samtidig sto hun sentralt i 1930- og 1940-tallets politiske og kunstneriske virvar. Hun var gift med Diego Riveira og begge markerte seg i høylydt grad og ikke bare på det kunstneriske området. De tok seg blant annet av Leo Trotskij på hans siste opphold i Mexico.

Frida Kahlo fikk polio som liten jente. Som ungdom ble hun vansiret for livet gjennom en trafikkulykke hvor hun fikk en jernstang tvers gjennom seg. Dette førte til at hun måtte bruke jernkorstett resten av sitt lliv

og var dømt til daglige nesten uutholdelige smerter. Senere rammet koldbrann henne og hun måtte amputere det ene benet.

I hennes kunst er det bilder på disse smertene som går igjen. Dette intense uttrykket gjorde at hennes bilder etterhvert fikk en langt annen oppmerksomhet enn ektemannens.

I all litteratur og filmer som senere er laget over hennes liv går dette uttrykket og hennes personlige tragedie igjen. Slavenka Drakulic velger også dette sporet. Hun har laget en kortroman hvor hun går svært nær inn på kunstnerinnen og lar hun delvis opptre som ‘jeg’-person med tanker og følelser spunnet rundt dette temaet. Samtidig legger hun til personlige kommentarer til noen av de mest sentrale bildene hennes.

Men denne romanen grep ikke undertegnete. For meg ble den overfladisk og nærmest ungpikeaktig. Forfatteren har ikke maktet å framstille Frida Kahlos liv og tragedie på en måte som tar denne anmelderen. Til det er det for mange gode filmer som eksisterer om henne, blant annet den med Salma Hayek fra 2002, og det er klart at disse melder seg på når man leser denne boka. Dessuten smaker selve tittelen – et selvmords anatomi – av spekulasjon.

Bare beklager.