Så er den her, den kanskje til nå ultimate Guillou-boka, i hvert fall symbolsk sett. Alt ender opp med, eller starter med 1968. Dette er opprørs-året, aktivist-året, det året da ungdommen for alvor ble bevisst. Nå var det ikke lenger blomster i håret for å si det slik. Det et er kulturrevolusjon i Kina og barrikader i Paris.
Den svensk forfatteren har gjennom et langt liv skrevet om svenske James Bond, korsfarerriddere og oppbyggingen av Sverige og det siste er serien om de tre Bergens-brødrene og deres familie i det forrige århundret.
Jan Guillou: 1968, Vigmostad & Bjørke 2017, 463 s.
Helt fra sin første store bok-suksess – Ondskapen på norsk – har han lagt inn seg selv, frltt eller delvis, i alle disse bøkene. I Ondskapen heter hovedpersonen Erik Ponti. Han går også igjen som viktig bi-person i de tolv bøkene om Hamilton, den kanskje største boksuksessen i svensk historie. Faktisk er de første sidene i den første Hamilton-boka viet Ponti og hans narrelek på Karl Johan med det norske sikkerhetspolitiet (SIPO). I Hamilton-bøkene er han blitt svensk-italiener og jobber som nyhetsjournalist i Sveriges Radio. I serien om brødrene fra Bergen kommer så Eric Letang inn, nå norsk-fransk, dvs. temmelig nær identiteten til forfatteren selv. I denne boka opptrer de to Erik(c)’ene sammen om en journalistisk knipetangaffære i den gode saks tjeneste.
For alle disse skikkelsene er egentlig mer eller mindre selvbiografiske. Han gjør bruk av viktige stolper i sitt eget liv til å brodere ut en handling. Jan Guillou lar et langt liv med journalistikk, forfatterskap og ikke minst politisk aktivisme avspeile seg i disse skikkelsene. Han stikker ikke under en stol at han er glødende, rød-glødende sådan, sosialist med særlig engasjement for Palestinas sak. Så langt førte dette ham at han var med i Clarté som den gangen var en marxist-leninistisk studentorganisasjon, som det hørte med i tiden.
Veiene har blitt krysset også i virkelighetens verden, som i Torggata i Oslo i 1970 da vi kom med den første offisielle palestinske besøkende i Norden og overlevert ham til Guillous bil med mannskap for trygg fart til Gøteborg.
Årets bok er en nøye fortsettelse av fjorårets. I en Vietnam-demonstrasjon møter han en fjern fetter. Seinere er han nyutdannet jurist og føres inn i thalodomide-saken. Vi streifer også innom Den tsjekkiske våren i 1968 og sovjetrussernes innmarsj.
Vi kjenner igjen den rett-troende ml’eren fra denne tiden, i oppgjør med danske Appels snylter-teori og de svenske rebellerna, seinere ultra venstre i Vest-Tyskland, forøvrig et emne han har brukt en hel Hamilton-bok på tidligere.
Årets bok har året 1968 som ramme. Stolpene han setter opp inviterer til lengre fortellinger om hvert enkelt emne. Sånn sett er dette stor underholdning og tar selvfølgelig ikke med seg alt hva unge Eric Letang (eller forfatteren) kan ha opplevd dette året. Men vi opplever store familiemiddager ute i Saltsjøbaden og det som hører med. Han gjør ingen hemmelighet av sin forkjærlighet for vin, særlig hvis det ikke er for søt Riesling. Forfatteren bruker mange sider på å kommentere og reflektere over det som skjedde dette året. Jeg likte særlig disse drøftingsavsnittene.
Han bruker også noen ord på KFML, tilsvarende AKP (m-l) i Norge. Forholdene med sikkerhetspolitiets stupide overvåking er likt, enten det gjelder Sverige eller Norge.
Dessuten er det til tider ganske morsomt og fornøyelig å oppleve fortiden etter så mange år. Sekterismen, de mange merkverdighetene… Raljeringen over 68-tallets liv avføder ganske mange snåle poenger, særlig når de unge bo-kollektivistene skal opptre så politisk korrekt som mulig i valg av biler de skal bruke. Det snurrige med 68-folkets mange artigheter stilles her fram. I nå-tidens lys får det oss til å trekke på smilebåndet men den gangen kunne det være alvorlig nok. Enten det gjaldt klær du hadde på deg, vin du drakk eller mat du spiste.
Dette er den syvende boka om Lauritzen-brødrene. Enkelte avsnitt, hendelsene, kan bli noe langtekkelige. Men jeg må innrømme at siste del av boka varmet meg stort. Det er stor fortellerkunst.
Helt topp fra Jan Guillou denne gangen. Med årstallet til hjelp. Mye å frydes over!
