Mikael Persbrandt snakker høyt om sitt liv til nå. Forfatteren Carl-Johan Vallgren fanger det opp og setter det ned til ord. Det blir bok.
De siste ti årene har han preget overskriftene i skandalepressen. Fyllekjøring, narkotikamisbruk som holdt på å knekke ham og utagerenhet, ikke minst rotet med alle kvinnene rundt seg. Bor sammen med en, gravid med en annen osv.
Carl-Johan Vallgren: Mikael Persbrandt – Sånn jeg husker det, Gyldendal 2018, 432 s.
Hva skal vi så si til dette? Avgjort nei hvis dette skal være et forsøk på å grave i skandalene – eller utnytte dem, slukke nygjerrigheten. Men ellers? Jo, det er en skuespiller som snakker fra sitt innerste. Som setter navn på sine problemer, sine demoner og nedturer. Her er ingen roser og laurbær, knapt champagne. Er man interessert i skuespillersladder, hvem som gjorde hva når, er ikke dette boka. Da blir man bare flau etterpå.
Jeg har jobbet med og blandt skuespillere i hele mitt liv. Noen ganger er de blitt påtrengende nærgående i livet. Jeg kan med visshet si at jeg kjenner dem. På godt og vondt. Såpass grundig at jeg kan trygt si at Persbrandt treffer i det han skal ha fram: skildre elendigheten, usikkerheten, fallene, men også det lekne og mindre alvorsfylte.
En skuespiller er først og fremst selvopptatt. Uhyggelig selvopptatt. Det virker som om det ikke kan være noen grenser for hvor langt de kan gå eller hvordan de uten videre kan sette normale hensyn helt til side. Men hvorfor ikke? Her er vi på grensen av det som rasjonelt må omtales om galskap – personlighetsforstyrrelse. Sitt døgn må gjerrne deles i å opptre med forskjellige personligheter: på prøve, forestillinger og som seg selv. Det er, som vi ser, ikke helt enkelt, faktisk helt umulig. Altfor ofte kan det bikke over, gå over styr. Noe det også gjør.
Slik også med Mikael Persbrandt. I det ene øyeblikk som Hamilton, den svenske uovervinnelige James Bond, i den andre Mattila, slaven, knekten. Stort sett hele veien under medias strenge bevoktning. De følger ham, vokter ham som blodigler. Fra bar til bar, fra glass til glass, fra kvinnebekjentskap til kvinnebekjentskap. De skal tjene penger på sine oppslag og løpesedler, hvor mange drinker han tok i den og den baren?
Denne boka er godt fortalt. Den gir et greitt bilde av en offentlig person som absolutt ikke er a-4. Jeg føler ikke at vi skal synes synd på ham når vi får livet hans brettet ut på en slik nærgående og brutal måte. Eller motsatt, bli forbannet. Noe av det som er virkelig bra med boka er at den gir et nærgående bilde av en kjent skuespiller og hvilke demoner som av og til kan ri ham. Sagt på en annen måte, hvilket helvette som kan ramme deg når du velger et yrke som dette.
En annen positiv ting som skildres er oppgjøret med skandalepressen, i første rekke kveldstidningene. Og her i særklasse Expressen. Det føles godt og få lest det som denne avisen måtte gjennomgå når det først ble tatt et offentlig oppgjør med løgnaktighetene og skandalejournalistikken den bedrev.
Persbrandt må åpenbart ha et behov for å ta et oppgjør med «seg selv»i hvert fall slik han har latt seg framstå for omverdenen. Her kommer vi inn på hans psykiske problemer som vi ikke vil kommentere ytterligere her. Men hans ustabilitet og misbruk av alkohol og kokain hører utvilsomt hjemme her.
Sånn sett er boka å anbefale. Ikke bare for å bli nærmere kjent med personen bak Gunnvald Larsson eller kommandørkaptein Carl Gustaf Hamilton men om et menneske som har valgt seg et yrke som så å si kan bryte deg i stykker totalt.
