Det er åttende mars og kvinnedagen skal markeres av Oslo-filharmonien. Det gjør man med orkesterstykket D’un matin du Printemps skrevet av Lily Boulanger. en av de få kvinnelige komponister i verdenshistorien og et navn de fleste av oss ikke forbinder noe med. Ganske enkelt fordi vi aldri har hørt noe av henne. Orkesterstykket ble skrevet i 1918. Hun døde dessverre altfor ung, bare 25 år. Men allerede i dette korte impresjonistiske stykket merker vi en komponists klo.
Konserten på kvinnedagen bød på forøvrig mye sjarmerende musikk. Prokofjevs første symfoni fra 1917, «den klassiske», er et lekent nærmest Haydn-verk (Mozart, sa den som satt ved siden av meg) hvor komponisten boltrer seg i elegante temaer og vendinger.
Oslo Konserthus 8.3.2018 Prokofjev: Symfoni nr. 1, «Den klassiske», Mozart: Klaverkonsert nr. 20, Lili Boulanger: D’un matin du Printemps, Ravel: Ma mère l’Oye (Gåsemor forteller), Oslo-filharmonien, Alain Altinoglu – dirigent, Richard Goode – piano
Konsertens første høydepunkt var utvilsomt Richard Goode’s framføring av Mozarts d-moll konsert. Et av de sjeldne verkene Mozart skrev i moll men heller ikke her unnlater han å la det lette og lekende prege verket. Nesten umerkelig glir solisten over triolene i venstrehånda i førstesatsen og tredjesatsens store løp reduseres til en lett og leken frasering. Men vi merker likevel en litt dyster undertone her som om det er noe av alvor Mozart vil gi oss.
Konserten er en av Mozarts mest spilte og ikke så altfor vanskelig å mestre, noe vi kan underskrive på.
Ravels Gåsemor forteller (Ma mère l’Oye) er ballettmusikk som har opptrådt i forskjellige versjoner, opprinnelig som fortellende klaverstykker for barn. Også det sjarmerende.
Vakkert, skjønt, man lar seg nærmest beruse av velklangen hos Ravel og hans mesterlige bruk av orkesteret.
Til valg av kvinnelig komponist har vi bare den bemerkning at det i dag finnes atskillig betydningsfulle kvinnelige komponister. Vi har mange her hjemme og en Saariaho ikke minst i Finland. Eller Münchenbosatte Gloria Coates som av en eller annen grunn er nesten ukjent i Norge?
Gjestedirigent Altinoglu var sympatisk og inkluderende. For en gangs skyld ikke poserende som det dessverre har blitt altfor mye av på podiet i det siste.
