Også kalt Olavs-kantaten er dette et av de virkelig ruvende verkene i norsk musikkhistorie, kalt et ‘nasjonalmonument’ i sin samtid. Irgens Jensen komponerte det med tanke på at det skulle urframføres under olsokfeiringa i Nidarosdomen i 1930 til feiringa av 900-års jubileet for slaget på Stiklestad og innføringen av kristendommen i Norge.
Men slik gikk det ikke. Trondhjemmerne var forbannet på myndighetene og nynorsk-folket for at Trondheim nå (for en stund) var blitt omdøpt til Nidaros (det varte ikke lenge). Men det var mer: Koret nektet å synge de knotete ordene til Gullvåg, en slags blanding av norrønt (gammalnorsk) og nynorsk. Følgen var at det ikke ble framført i Trondheim men i Oslo den gangen.
Den Norske Opera & Ballett 13.4.1918 Ludvig Irgens-Jensen: Heimferd, tekst: Olav Gullvåg. Operaorkesteret, Operakoret, Barnekoret, Martin Hatlo, Caroline Wettergreen, Eli Kristin Hansveen, Magnus Roth Christensen, Trond Halstein Moe, Thor Inge Falch, Tone Kummervold, Eivind Kandal, Johanne Højlund, dir.: Peter Szilvay
Norge på 1930-tallet var nok litt bitt av den nasjonale basillen som ellers såvidt hadde begynt å herje i Europa. Irgens Jensen var ikke av de ekstreme i sine synspunkter sånn sett. Musikk var ikke for ham noe som kunne dyrkes som ledd i den norrøne kulten. Men Norge var ikke helt gode å ha med å gjøre den gangen. Vi hadde oppdagelsesreisende og ishavsfarere og var på nippe til å gå til krig mot Danmark pga. noen pelsjegeres krav på forblåste øyer oppe ved Grønland.
I dette lyset framsto Heimferd. Ikke i det spirende nye nazimiljøet rundt Ragnarok-kretsen – inkludert Geirr Tveitt som mente å lage musikk som skulle avspeile det ‘norrønes sjel’. Det må jo likevel sies at Geirr Tveitt i motsetning til Monrad Johansen gjorde helomvending under krigen og brøt med nazistene.
Heimferd var i tillegg offisielt og skulle være en del av olsokfeiringen. Hvis ikke trønderne var så helsikkes stivbeinte! På grunn av verkets nasjonale karakter ble det nektet framført av nazistene under okkupasjonen.
Verket er et resultat av sin tid. Teksten er ha-stemt og fylt av, så langt vi kunne registrere, høystemte formuleringer som ‘Kongen kommer!’ Olav Digre, som han også ble kalt, blir gjennomgående framstilt som en som ønsker fred i sitt rike framfor alt. Men likevel pisset han i brønnene og tvang huggormer ned halsen på folk. Paralellen til vår tids Assad er åpenbar.
Litt vondt er det å høre i teksten om kongens ‘æresfulle’ bedrifter i Canterbury og andre steder i England. Vold, drap og lemlestelse er ikke akkurat æresfulle handlinger!
På 30-tallet fikk verket stor popularitet og måtte stadig framføres.
Hvordan står så et verk som dette i dag? På tross av sin ‘Fjølne’ og ’Tøkk’ må det sies at musikalsk gir verket stort inntrykk. Jeg må si at i partiene hvor katolsk tekst blandes med den (gammal)norske og (ny)norske klang det stort. Også fordi komponisten her gjør bruk av tidligere toneganger og skalaer så det får et snev av noe gregoriansk over seg.
Det er et grandiost verk med flere kor og stor besetning. Det sier seg selv at det derfor ikke oppføres altfor ofte. Men at det kan bidra til å inngå i feiringen av Bjørvika-operaens tiårsjubileum er ingen dum ide. Sist det ble framført i Oslo var for tretten år siden, også da med Peter Szilvay som dirigent.
Man kunne jo si, og delvis med rette, at Griegs ufullførte opera Olav Trygvasson slik den seinere er fullført av Ragnar Søderlind og framført på operaen i Folketeatret i 2000, kanskje ville være det rette verket i så måte. Kanskje, kanskje ikke.
Verket er storslått, en «dramatisk symfoni» som komponisten kalte det. Klart inspirert av Bruckner både i form og innhold. Det hører vi med de lange linjene, ‘orgelpausene’ og i mangel på koloratur i sang-partiene. Det føles litt befriende å slippe slik ‘jålete’ italienske innfall fra operascenen for en gangs skyld.
Gullvågs tekst skal skildre slaget ved Stiklestad og innføringen av kristendommen i Norge. Det er bare synd at vi ikke var i stand til å begripe en tøddel av hva det synges om. Da hjalp det svært godt med en tekstmaskin i stolryggen foran. Her var det oversatt til noenlunde begripelig ’norsk’ selv om mye av ordene og henvisningene for oss fortsatt var et mysterium. Programmet hjalp imidlertid en god del.
Tiårsjubileet for operaen var tydelig å merke denne kvelden. Det var nesten som ved åpninga for ti år siden! Flott at Kirsten Flagstads åpningsord fra 1959 i Folketeatret ble trykket i programmet! Det her sin gyldighet den dag i dag.
