Lars Lillo-Stenberg er kjent fra andre ting enn å skrive biografier og bøker. Han står i spissen for deLillos som i et par tiår har vært en av våre mest markante pop-grupper. Deres nedslagsfelt har i første rekke vært vestkantungdom og tekstene deres preges av dels naivistiske forestillinger og Lars Lillo Stenbergs slepne stemme.
Lars Lillo-Stenberg: Nini, Gyldendal Norsk Forlag 2018, 376 s.
Nini Stoltenberg er det yngste barnet til Karin og Thorvald Stoltenberg. Hennes søsken var Camilla (direktør for Folkehelsen) og Jens (nå NATO-sjef og tidligere statsminister). De to ble kjent med hverandre ved å vokse opp i samme strøk på Frogner og gå i paralellklasser på Steinerskolen. De festet sammen og opplevde mye felles i ungdomstida.
Nini Stoltenberg ble av Ole Paus kalt «Arbeiderpartiets narkotikapolitiske talsperson», selv om hun offisielt ikke var det. Hun døde i 2014 som følge av noen tids heroin-misbruk og den slitasjen kroppen ble utsatt for (søster Camilla som er lege heller til den teorien at kroppen ble overbelastet av å få for mye metadon). Sammen med sin far, den tidligere utenriksministeren og fredsmekleren i FN, iverksatte hun en kampanje rundt 2000-tallet for å tale rusbrukernes sak og få et annet syn på viktige spørsmål, bl.a. det som berørte skam- og skyld-følelsen. Hun pekte også på at de måtte behandles med respekt og ikke utsettes for manglende eller dårlig behandling. Det ble utgitt en bok om dette og de fikk priser for initiativet.
Jeg husker hvordan hun på denne tiden ikke var redd for å heve stemmen og snakke rett ut om forhold som for mange var belagt med tabu. Kjernespørsmålet er det samme den gangen som nå: er det kriminelt å være rusbruker eller må man se på det ut fra en annen synsvinkel, som en slags sykdom?
Hun var et unikum. Hun skapte bokstavelig talt positive sirkler rundt seg – noen vil kalle det vibrasjoner – og hadde alltid evnen til å få folk til å føle seg glade og oppmuntret. Hun var i ytterkant av teatermiljøet og som kjent Casino-gjenger var det ikke til å unngå at jeg ikke ble fengslet av henne. Mange av hennes venner og venninner var også mine. Jeg var på fest hjemme hos henne.
Av denne grunn ble det svært spesielt å lese denne boka. Du kjenner igjen personer, steder og situasjoner og jeg kan legge mye til selv i det Lars Lillo beretter. Det ble en svært levende skildring for meg.
Thorvald Stoltenberg ba Lars Lillo å samle stoff med tanke på å utgi bok om henne og denne boka er oppstått som følge av dette. Det er først og fremst en personlig beretning og Lars Lillo lar familie og kjente fortelle, direkte og usminket. Dette krydres med episoder fra hytteturer og fester hvor de begge var med. Samtidig er det også en bok hvor vi følger ham på turneer og konserter mellom skrivingen, og de tankene han gjør seg underveis. Avslutningsvis drøfter han såvidt vårt felles ansvar.
Boka røper ikke noe nytt eller gløtter på sløret bak kjendisenes fasade. Derimot er det lesing som gir oss litt bedre forståelse for hvilket helvette en som ligger under for rus kan leve i, selv om vedkommende er rikt utrustet med ressurser, overskuddshumør og evne til å ta seg av andre. Og ikke minst et oppgjør med de mer eller mindre moralske fordommene som fortsatt preger folks holdninger og vår narkotikapolitikk.
Det er slik du sitter tilbake: med alvorlig ettertanke. Og det oppfatter jeg skal være litt av meningen med en slik bok.
