Litt av en bok! Det er et stort spenn over denne boka, i både handling og innhold. Med frodigheter og grusomheter om hverandre blandet rikelig inn. Her velter vi i saftige skildringer, skitt og søle som veksler mellom mannsdrap, forkynnelse og kolonialisme. Erotikken spiller en ikke uvesentlig rolle i denne boka som i nordmannen Hans Egedes forsøk på å «kristne» landet på 1700-tallet.
Boka følger Egedes gjerninger på 1720/30-tallet men er egentlig ingen biografi over den strisinnete og halvgale Lofoten-presten.
Kim Leine: Rød mann/sort mann, Cappelen Damm 2018, 600 s.
Grønland har alltid hatt en viss plass i norsk historie. Verdens største øy var i mange år en del av det enorme Norges-veldet og var siste stopp for våre forfedre før de nådde Vinland, faktisk helt inn til De Store Sjøer i Nord-Amerika. Grønland var også påskuddet Norge hadde for å nesten gå til krig mot Danmark på 1930-tallet.
Kim Leine er født i Norge, flyttet som 17-åring til Danmark men bodde så i 15 år på Grønland før han flyttet tilbake til Danmark. Han regner seg som dansk, men er kanskje mest i sinnet grønlandsk. For et par år siden fikk han Nordisk Litteraturpris.
Denne boka kan etter min mening leses på minst to måter: som et blodig oppgjør med herremannstenking og kolonialisme og som et varmt forsvar for urfolket og deres «primitive» skikker. Skjæringspunktet i denne boka går der han skildrer hvordan inuitene er i stand til å overleve kulde og mørke mens kolonialistene dør hen i søle og skitt, av mangel på næring og av sykdommer. De sterke skildringene av hvordan «de hvite» anført av den religiøst svært strisinnete Lofoten-presten Hans Egede lever omgitt av hor og bustader som flyter over av søle og skitt – og til sist møter sin sjebne – er etter min mening bokas kjernepunkt og et bilde på vår verden i dag. Kort sagt: vi går til grunne fordi vi ikke evner å forstå det som er umiddelbart rundt oss, naturen og kloden vår.
Gjennom hele boka lar han en tradisjonell grønlandsk åndemaner med evner til fritt å bevege seg fly fra sted til sted og kommentere, kanskje for å sette ord på det grønlenderne i dag føler av underdanighet og hat overfor danskene.
Boka er et sterkt forsvar for grønlenderne, »for oss som hører hjemme her på Grønland er kampen ikke over. Den har knapt nok begynt», og motsatt et sterkt angrep på de utenfra, de som dør hen av sykdommer. Åndemaneren Aappaluttoq er på en måte en bærende skikkelse.
En bok du ikke kommer utenom.
