Mahlers femte er kanskje den mest framførte av Mahlers ti symfonier. Ikke minst skyldes dette den overjordisk vakre fjerdesatsen, Adagietto’en, som han visstnok skrev for sin Alma, uansett form og sammenheng er det Mahlers mest kjente enkeltstykke.
Oslo Konserthus 13.9.2018 Mozart: Pianokonsert nr. 22 i Ess-dur, Mahler: Symfoni nr. 5, Oslo-filharmonien, David Afkham – dirigent, Martin Helmchen – piano
Mye spilt er også Mozarts Ess-dur konsert. Å oppleve en kveld med to slike verk er derfor en storartet opplevelse, noe som knapt kan beskrives med ord. Med all respekt å melde for det friske klaverspillet til Martin Helmchen var det likevel litt over med seksti minutter med Mahler som tok kaka.
For en framføring! For en musikk! Her velter Gustav Mahler fram i all sin velde, uovervinnelig, attakkerende, sentimental og framfor alt: utrolig skjønn.
Det er kaskader av vellyd som slår mot oss, fra sørgemarsjen i starten til den burleske rondo’en over en 
time etter. Det veldige orkesteret breier seg ut foran oss. Langt over hundre i antall. Paukisten langt der bak omgjerdet av sine lyddempende platskjermer på tre kanter, og den tyngre saftige messingen ved sin side, de som former signaler og flesker til i voldsomme utladninger. Oboene som for en gangs skyld får lov til å oppføre seg som trompeter.
Joda, alt er på plass. Sterkest inntrykk gjør det utvilsomt når orkesteret hever seg til flere f’er og du knapt registrerer dirigenten, David Afkham, midt opp i dette mylderet av toner og klanger. Disse kaskadene som velter mot deg.
Det er slik vi skal ha det. I et konserthus som spilte på lag og ga seg for akustikkens ubønnhørlige krav: Mahler må spilles med de største utladningene!
