Et kor i toppslag, musikere og dirigent på samme nivå og ikke minst tre fremragende solister sørget for at dette ble en feststund av de store. Men nå var ikke det musikalske bidraget akkurat småtteri heller.
Oslo Konserthus 1.11.2018 Rachmaninov: Klokkene, Prokofiev: Symfoni nr. 5, Oslo-filharmonien, Oslo Filharmoniske Kor, Vasily Petrenko – dirigent, Olga Podova – sopran, Alexey – Dolgov tenor, Kostas Smoriginas – bass
Den dramatiske symfonien om klokkene og Prokofievs mest framførte symfoni tilhører det absolutte tetsjiktet av russisk musikk fra det forrige århundret.
Det er ikke rent få som holder dette Rachmaninov-verket til omtrent noe av det ypperste han har skrevet. Her går han «inn til beinet» for å si det slik. Egentlig en dramatisk kor-symfoni som skal skildre klokkene slik han møter dem. Spinkle. kraftige, rungende, melankolske, sjebnefylte, alarmerende… Verket bygger på Edgar Allan Poe’s dikt av samme navn i russiske oversettelse.
Verket treffer med sin inderlighet og spenst. Det er klart religiøst preget, «lyden av klokker hører du overalt i Russland» sa komponisten en gang, ikke minst av de symbolene lyden av klokker medfører. Her har vi en komponist som er på dypdykk i det mysteriøse. Men han står også for orkestrale utladninger i kombinasjon med koret som vi synes er helt utrolig.
Og så var det de tre solistene! Jeg ble nesten slått til bakken av sopranen Olga Podovas mestring av de høye og lange toneleiene. Så satte litauiske Kostas Smoriginas i gang. En bass av den gamle skolen slik du har hørt fra Bulgaria og Russland. Rungende, fast og flott!
Klart et annet temperament blir det i den femte symfonien til Prokofiev. Skrevet godt bak frontlinjene på slutten av annen verdenskrig har dette verket i ettertid vist seg å bli komponistens mest spilte symfoniske verk. Her utfolder han seg i hele sin sprelske tonevelde. Krass i sin lek med paralelle tonearter, skjærende akkorder som ryster deg, men også med et godmodig smil, kanskje i glede over at den store fedrelandskrigen nå tydelig gikk mot slutten.
Symfonien har en avslutning som orkesteret mestret til den helt store gullmedaljen. Temaer og riff som lå og konkurrerte mot hverandre samtidig endte opp i en coda som overstråler omtrent alt vi er vandt til. Helt siden min unge tid i ten-årene har disse avslutningstaktene tilhørt høydepunktet av hva jeg hører av klassisk musikk. Og her: utrolig! Særlig strykerne må få plusspoeng.
Oslo-filharmonien viste seg fra sin beste side i framføringen av denne symfonien. For noen musikere vi har.
En flott konsert!
