Han er i en enestående posisjon. Han skriver samtidshistorie som romanserie. Samtidig kan han legge inn seg selv – på virkelig! – inn i denne samtidshistorien. Det han skriver om har han selv opplevd som aktiv og viktig deltaker i, konspirative tunger ville sagt, regissert. Ikke minst blitt berømt, det var jo slik han slo gjennom som journalist i sin tid.
Jan Guillou: De som dreper drømmer sover aldri Vigmostad & Bjørke 2018 495 s.
IB-affæren i 1971 satte spor etter seg også her hjemme. Jan Guillou var helt sentral i denne etter at han og Peter Bratt skrev artikler om den hemmelige spionorganisasjonen i Folket i Bild og han måtte tåle fengselsstraff for det. Denne hemmelige spionorganisasjonen var opprettet av sosialdemokratene ut fra deres resonnement at det ordinære sikkerhetspolitiet ikke holdt mål. Det var ineffektivt men først og fremst politisk innrettet mot sosialister og venstreorienterte. At det viste seg også å lide under samme skavank selv viste seg etterhvert. Paralellene her hjemme viste seg i den omfattende og organiserte overvåkingsvirksomhet AP’s generalsekretær Håkon Lie drev fra APs partikontor på Youngstorget (i Oslo under Rolf Hansen fra Oslo Ap’s kontorer rett ved). For mange av oss ble avsløringene en bitter erkjennelse av et klasse- og undertrykkelses-samfunn hvor demokratiet ble underordnet maktens interesser, rett og slett et meningsdiktatur.
Men det viktige her er at under IB-affæren lå kimen til konstruksjonen av Hamilton-bøkene, de tolv bøkene som er blitt Sveriges største litterære suksess noensinne og filmet i uttallige versjoner. Et ikke uvesentlig poeng her er at handlingen i denne 12-binds serien faktisk starter på Karl Johan i Oslo i 1984. Her oppdager Jan Guillou at han blir skygget. I stedet for å gå til en avtalt øl med Jon Michelet, beslutter han seg for å drive gjøn med daværende SIPO i Norge (vårt hjemlige overvåkingspoliti, nå POT). Dette ble de første sidene i Hamilton-serien, nedtegnet på flyet hjem til Stockholm senere samme dag.
Jan Guillou har altså en enestående posisjon. Han kan skrive roman om vår egen historie og legge inn seg selv som – virkelig – del av handlingen i denne historien. Han har selv opplevd, og stått sentralt i det han skriver om. Dermed blir det først og fremst levende og ekte. For ordens skyld bruker han sin dikteriske frihet og utstyrer seg selv med to skikkelser og to navn. Eric Ponti har vi møtt allerede på første side i den første Hamilton-bøkene. Eric Letang heter skikkelsen som skrider fram som ung advokatfullmektig i denne serien. Begge eksisterer parallelt i bøkene, og møtest. Forfatteren sjonglerer elegant mellom seg selv og seg selv. I levende livet: opplevd og selv skapt historie. Som forfatter: historien kan diktes om og forandres. Som at den unge Guillou-skikkelsen på siste side av denne boka møter en ung sjømannsmatros med FNL-merket gjemt under kragen. Hans navn er Carl Hamilton.
Ta da også med at forfatteren står i den posisjon at han med kunstnerisk bakgrunn som ledd i en roman – en fiksjon – kan reflektere over IB-dommen og seg selv førti år seinere.
Låter det for fantastisk? Blir det for sprøtt? Alldeles ikke. For det han skriver om har virkelig skjedd (kanskje ikke møtet med Hamilton?). Det er svensk samtidshistorie dikterisk forkledd. Båndene knyttes også til Norge. For Guillou er halvt norsk, hans mor var fra Bergen. De tre Lauritzen-brødrene, Guillous fjerne slektninger, som var med å bygge Bergens-banen, er selvsagt fra Bergen. Det er om dem denne nyeste serien dreier.
Altså, Jan Guillous egen slektshistorie. Med dikteriske friheter. Ingen selvbiografi, men til nå åtte romaner om det forrige og dette århundret, en forfatter som boltrer seg fritt i egen slekt og oppvekst og samtidige historie. Og som dikter fritt. Og som skriver godt og fengslende. Selvfølgelig krydres det hele med forfatterens valg og dikteriske frihet. Både Göring og senere kong Olav opptrer i løpet av denne serien, i seilersammenheng. Brecht roter seg såvidt innom på vei til Finland. I denne boka er det Heinrich Böll, men også Jon Michelet som drømmer om å skrive fortellingen om norske sjøfolk i verdenskrigen og Dag Solstad.
Joda, det går an! Det er faktisk mulig å få et helt OK resultat av en blanding som dels er selvbiografisk og dels faktisk historie – med litt dikterisk schwung attåt. For en som selv vokste opp på denne tida, og glimtvis møtte forfatteren, må jeg si at dette absolutt står til troendes. Det er godt skrevet og det er viktig historie for vår etterslekt. Det må jo også sies at Jan Guillou egen historie avspeiles. Det er en overklasse med overklassens vaner og tenking. Eksempelvis blir vi heller ikke her spart for de store middagene, årgangsvinene og lange utredninger rundt bordplasseringen. For meg blir det relativt kjedelig, men, men… Slik var det med bergensere på høyt strå i Sverige på den tiden får vi si.
Men ros skal han ha: for denne boka er utvilsomt omtrent den beste av de hittil åtte i denne serien, og spennende og farlig nær det drivet vi opplever i Hamilton (Coq Rouge)-bøkene.
Årets bok dreier seg om venstresiden og dens problemer med politiforfølgelse, provokasjoner for å utløse vold og terror og hissige venstreavvikere, Bader-Meinhofbanden og danske Blekinge-banden (Appel-folka) inkludert. Selvfølgelig er en fetter av Erik Letang med i sistnevnte. Mye av handlingen her er basert på det om skjedde i Vest-Tyskland rundt 1970-tallet. Men vi svinger også innom IB-affæren som ligger som en bærebjelke i mye av handlingen.
En detalj: Vi nærmer oss nå samme tidsepoke som Hamilton-bøkene fant sted i. I denne boka går navn igjen, bl.a. en Hecht i tyske Verfassungsschutz.
Boka avsluttes med 1.mai-feiringen 1975. Vietnamesernes seier står sentralt, men her dukker altså Hamilton opp. Og det gir en viss kribling etter neste bok, hvordan skal Guillou handtere dette, at han nå er kommet nær handlingen og begivenhetene i sin store bokserie om Hamilton?
Verden er liten. For den går fra Marte Michelets halsbetennelse og faren Jons avslag på en øl med en venn til den største bok-suksess i svensk historie!
Med norsk overvåkingpolitis ufrivillige medvirkning.
