Cecilie Enger: Himmelstormeren – en roman om Ellisif Wessel, Gyldendal forlag 2007, 401 s.
Det har vært skrevet mange bøker om Ellisif Wessel (1866 – 1947). Hun er en fascinerende skikkelse, var av borgerlig familie og hele sitt liv gift med distriktets lege i Kirkenes. Men hun var også sosialt engasjert, bidro til å stifte fagforeningen Nordens Klippe, skrev dikt, ga husly til russere på flukt og var levende engasjert i den offentlige debatt.
Cecilie Enger har valgt romanformen i stedet for en tradisjonell biografi når hun skal skrive om hennes liv. Det gjør framstillingen mye mer levende og engasjerende. Vi kommer mye nærmere en opprørsk sjel som sto med ryggen rak selv om verden raste rundt henne. Men i denne skildringen lar ikke forfatteren det være tvil om at det offentlige presset mot henne da alle, hennes støttespillere inkludert, vendte seg mot henne for det de oppfattet som altfor opprørende. Hun kunne gå over streken, mente man.
Ellisif Wessel var sterkt sosialt engasjert. Hun fulgte med sin mann på mange av hans sykebesøk og fikk oppleve nøden i Finmark på nært hold. Kanskje altfor nært, derfor kunne hun ikke gråte krokodilletårer når en bedriftseier i Oslo blir ranet og drept. Hva med alle de som hele tiden dør i Finmark, barna som ikke får mat, de unge jentene som dør i barsel? Når hun satte dette på spissen opplevde hun at så å si alle vendte seg mot henne. Kanskje det var dette som fikk stemmen hennes til å bli svakere, til at engasjementet ikke ble like sterkt. For denne boka tar i romans form egentlig slutt med disse begivenhetene rett før første verdenskrig, mens hun levde helt fram til 1947.
Du kan ikke annet enn å bli betatt av denne skikkelsen. Cecilie Enger har valgt å gå personen nærmere på klingen, men helt på innsiden av skinnet slipper vi likevel ikke til. Likevel er dette en roman du ikke kommer upåvirket fra.
