Cecilie Enger: Mors gaver, Gyldendal 2013, 258 s.
Denne romanen er blitt utropt som en av de aller viktigste denne høsten. Ikke uventet fikk den årets Bokhandlerpris i blant annet konkurranse med Jon Michelet og Roy Jacobsen.
Det er ingen tradisjonell roman, snarere på sett og vis en dokumentarisk slektsbok. Her ramler vi på svært kjente personer innen teater- og bildekunstverdenen, navn ikke altfor prangende nevnt men såpass tydelig antydet at du skjønner fort hvem det er.
Det er i utgangspunktet en roman som dreier seg om en datters og en families opplevelse av det å miste en mor som sakte forsvinner inn i mørket av Alzheimers sykdom. Som dette er det en god roman som holder seg godt unna det hjertesskjærende og sentimentale.
Men det som fengslet meg i første rekke var det man kunne kalle den dokumentariske delen av den, hvordan vi følger familien og moren i disse årene med hva som skjer av begivenheter i samfunnet.
Familien er samlet i morens hus for å rydde opp etter henne etter at hun er lagt inn på institusjon. Fortellestemmen, dvs. forfatteren, finner en bunke notater som hun begynner å bla i. Det viser seg å være morens svært utførlige gavelister fra jula opp gjennom årene. Hun har nøye ført ned hvem som fikk hva og hvem de ga til. Gjennom dette gjenskapes forfatterens oppvekst og hun bringer opp bilder fra sin families historie.
Det er fascinerende lesing. Bare dette kunne være en bok i seg selv. Men under lesingen, som jeg må være ærlig nok til å si at jeg var litt nølende til for jeg var redd for at dette kunne være et stykke sosialpornografi slik boka ble markedsført fra forlaget, oppsto noe helt annet: jeg ble helt besnært av den dokumentariske siden. Mer og mer tok virkeligheten fokus, dvs. mine egne opplevelser og minne fra den tiden og de begivenheter hun skriver om. Ikke minst hennes slekt hvor jeg ikke kunne unngå å møte noen ganger på hennes morfar som har en bred plass i denne boka. Men også andre. Her er nærhet i tid, personer og miljø (for mitt vedkommende) stikkord.
Slik vokser romanen fra å være en intens skildring av det å miste kontakten med en mor til en roman som også omfatter den som leser i ikke ubetydelig grad. Jeg antar at det som skjedde meg under lesingen også må gjelde en god del andre. Hun forteller om en tid og en oppvekst som ikke ligger så altfor fjernt i tid. Slik sett er dette en dokumentasjonsroman av uvanlig karakter men med et sterkt og brennende indre. For det tross alt morens situasjon det først og sist dreier seg om.
Du legger ikkk denne romanen upåvirket fra deg.
