Knut Faldbakken: Nattefrost, Gyldendal 2006, 276 s.
Knut Faldbakken er en av de mange forfattere som de siste årene har søkt seg over i krimlitteraturens verdenen. Det har vært en markant økning i folks interesse for kvalitetskrim og meningsfultl spenning den siste tiden. Dette gir seg godt utslag på forlagenes lister.
Denne boka er litt uvanlig for denne sjangeren å være. Knut Faldbakken kan ikke gjemme sin seriøse klo og han fortsøker å reise et seriøst byggverk gjemt inne blant politietterforskernes daglige rutiner. Mindre vellykket er grepet med å forsøke og lage en historie i historien mellom to samboende polititjenestemenn.
Men svært vellykket er det store bildet, selve plottet. Vevet inn i spenningsfortellingen befinner det seg en historie, eller historier, av nesten ibsen’ske følte dimensjoner. Her er løk på løk som skrelles av. Familiehemmeligheter, de vellykkete etablerte som viser seg å ha en fasade som er alt annen en rosenrød, overgrep, ting det ikke skal snakkes om og så videre.
Det er også så uvanlig framstilt at den siste lille brikken ikke faller på plass før helt i de aller siste setningene. Faldbakken bytter også litt på sjangerens nesten fastsatte form. Det bygger seg riktignok opp til en spenningstopp mot slutten, men denne kommer godt før slutten. Dramatikken tones ned på de siste titalls sidene slik at vi for alvor skal forstå at dette er en historie som i utgangspunktet er vel så vanlig og altfor godt kjent rundt blandt de vellykkete (og mindre helt vellykkete) familiene og samfunnstoppene.
Det er særlig dette at Faldbakken skriver uten å være tynget ned av noe av det vedtatte innen krimsjangeren som gjør at denne boka har særskilte kvaliteter. Jeg likte godt den fine avrundingen mot slutten. Det skapte en neddempet atmosfære som kledte denne fortellingen godt.
Politibetjent Vallmann er engasjert i etterforsking av et forkommet lik som er funnet ute i skogen. Langsomt blir han klar over at denne saken er knyttet opp mot en annen pågående etterforsking og de to sakene infiltrerer raskt hverandre. Her er småbyen Hamar, storbondesamfunnet i flatbygdene rundt og politistasjonens små og store trivialiteter ingredienser i historien.
Knut Faldbakken har en klo hvor han kan låne av sine mer seriøse sider. Dette gjør at denne boka er noe langt annet enn en spenningsfortelling du bare leser i økende intensitet for så å legge fra deg. Faktisk er en del av verdien i denne fortellingen faktisk å lese langsomt og få med seg alle ingrediensene og de rike detaljene underveis.
