Jon Fosse, Morgon og Kveld, Det Norske Samlaget 2000
 Fosses gjentakende og suggererende hardanger-mål har etterhvert blitt et kjent og kjært varemerke. Stemmen i Morgon og Kveld er intet unntak. Men, for den som blir litt svett av intense skildringer på dette språket er Morgon og Kvelden kjølig klut på pannen. Denne boka er dvelende og saktmodig slik hovedpersonen Johannes opplever sin egen død.
Hva skjer i det øyeblikket en dør? Forsvinner en fra sine vaner og sanser med én gang eller henger en litt igjen i de vante omgivelsene? Dette er spørsmål de fleste mennesker stiller seg og som Fosses hovedperson Johannes får svar på. Vi blir innlemmet i Johannes’ liv rett før han blir født. Faren sitter og venter på at fødselen skal gå over og engster seg for alt det som kan gå galt. Når det lille guttebarnet har satt i sitt første brøl konstaterer han at sønnen skal bli oppkalt etter sin farfar og at han skal bli fisker som sin far. Når vi møter Johannes igjen er han en gammel mann som har overlevd hustru og venner og er blitt en pensjonert fisker. Han begynner dagen som vanlig; kaffe, brunostskive og røyk. Så går han ut for å se til båten, som vanlig. Det viser seg fort at gamle Johannes kan vise seg å ha noen senile tendenser. Han glemmer at han har spist frokost-skiven, og tok han egentlig den røyken eller ei? Når han plutselig få øye på kameraten som visstnok døde i fjor begynner han virkelig å lure. Overnaturlige kjennetegn dukker opp overalt. Hva er virkelighet og hva er Johannes’ senilitet? Johannes møter tidligere episoder av livet sitt der møtet med kjærlighet og vennskap står sentralt. Hans omgang med avdøde mennesker gjør at det begynner å demre for leseren. Er han død eller er han blitt totalt senil? Disse spørsmålene spinner Fosse rundt på en veldig besnærende måte. Johannes forstår etterhvert hvordan det ligger an og godtar sin nye tilværelse. Dette er svært rørende beskrevet og lokker ganske sikkert fram et par tårer. Det enkle språket og de almenngyldige betraktningene er kloke og vare. Boka gir allikevel litt for mange svar. Fosse skulle kanskje stoppet og latt noen svar henge i lufta slik de faktisk gjør. Når Johannes får vite om alt som skjer like etter at døden har inntruffet og hva som vil skje på den andre siden blir det hele noe flatt. Den emosjonelle stemningen som har bygget seg opp blir rett og slett punktert av streite svar på livets mysterier. |
|
|
Silje Beite Løken
|
|
