Karin Fossum: Brudd, Cappelen, 2006, 264 sider
Karin Fossum, best kjent som forfatteren bak bøkene og filmene om Konrad Sejer, er i år aktuell med en roman som faller utenfor krimgenren. Det er ikke første gang hun skriver ”vanlige” romaner. Hun har tidligere blant annet gitt ut boken Jonas Eckel.
I Brudd møter vi Alvar Eide på to nivåer. På den ene siden er han en alminnelig romanfigur. Vi får bli med ham i hans svært begrensede tilværelse i Drammen. Stien går fra barndomshjemmet til jobb og hjem igjen via butikken. Han lever alene, avsondret fra alle, bare vendt mot et maleri er han i stand til å kommunisere med andre. Han er en pertentlig, grå og kjedelig mann helt uten sosial trening. Så rokkes Alvars tilværelse av to uavhengige hendelser. En dag står ”hans” bilde i galleriet der han jobber, han har alltid visst at han en dag vil møte bildet som snakker til nettopp han, og der er det. Omtrent samtidig snubler en spinkel jente inn døra til galleriet, Alvar gir henne en kopp kaffe, og som en katt som har blitt foret smyger hun seg inn i livet hans.
På den annen side møter vi Alvar i samtale med sin forfatter. Det begynner med at den forsagte mannen sniker i køen av romanfigurer som står på tunet hennes og venter. En handling helt uttypisk for Alvar Eide. Han overtaler henne til å hoppe i køen og begynne med ham, noe hun motvillig går med på. Det stopper ikke der. Ettersom historien om Alvar utspiller seg side for side kommer han stadig innom og uttrykker bekymring om retningen historien tar. Forfatteren tar seg motvillig tid til å høre på ham og diskutere med ham, men påstår at hun ikke har noen makt til å endre begivenhetenes gang.
Noen ganger er det med sorg jeg leser siste side og legger ned en bok. Menneskene som har sluppet deg inn i livene sine er borte, de finnes ikke mer. Jeg har ingen slike følelser for Alvar, jeg er rett og slett glad jeg er kvitt ham. At jeg aldri mer skal måtte vente på at han skal få fingeren ut og oppføre seg som et normalt menneske. Jeg har vanskelig for å tro på at han kan leve et såpass normalt liv og være så blottet for sosiale antenner. Dermed føler jeg at historien bli urealistisk og med det uinteressant.
Når det kommer til partiene der forfatteren diskuterer med sin romanfigur føles de selvbiografiske. Etter å med glede har lest hver eneste Sejer-roman Karin Fossum har skrevet er det allikevel vanskelig å forestille seg at de har oppstått i en tilfeldig malstrøm av tanker og ideer som har dratt forfatteren hjelpeløst med seg. Kan det virkelig være slik Karin Fossum skriver? Dette selvbiografiske draget, sammen med romanforfatterens stadig tilbakevendende bekymring om hvordan boken og Alvar vil bli mottatt av publikum gir meg en klam følelse når jeg leser disse partiene.
Brudd er altså ikke boken for meg. Alvar Eide minner om Jonas Eckel og handlingen er ikke ulik handlingen i boken med samme navn. Karin Fossum, gi meg en mann med ryggrad, jeg vil ha Sejer tilbake!
