Nikolai Frobenius: Mørke grener, Gyldendal 2013, 276 s.
Det er utvilsomt ment som en roman men i formen er det en grøsser. Det dreier seg om en forfatter som gradvis går opp i limingen etterhvert som han konfronteres med sin egen skriving og de personene han skildrer i sin bok, eller rettere sagt, involveres med, fiktivt eller ikke.
Fenomenet er ikke ukjent. De fleste som skriver må ha kjent den berusende følelsen av at personene de skriver om begynner å leve sitt eget liv inne i deg og tar over handlingen of fingrene på tastaturet. Etterhvert kan de faktisk styre utviklingen selv – om ikke annen i romans form – langt utenfor den rasjonelle verdenens grenser.
Denne delen av den nye romanen til Frobenius fant jeg fascinerende. Han beskriver hvordan mer eller mindre virkelige spøkelser fra fortiden tar over sinnet hans. Men om han hadde intensjon om å skrive en tradisjonelle grøsser følte jeg ikke tilstrekkelig med kriblinger nedover nakken til å kalle den delen av boka helt ut vellykket. Men grøssende er det uansett å oppleve en skapende person fra denne siden. Det sies og skrives altfor lite om det. Ennå er forfatteryrket behengt med fordommer. Man skal ikke avsløre at man har et snev av galskap og schizofreni inne i seg.
Som roman for å skildre det kaotiske indre i en skapende person fant jeg dette fengslende. Det er jo ikke bare forfattere som kan ha det slik. En skuespiller, som kan oppleve å måtte skifte personlighet opptil tre ganger i døgnet, er slik sett kanskje en ennå mer utsatt person.
Romanens jeg-person har nettopp fått utgitt en roman med bakgrunn i egne opplevelser fra skoletida. Han involverer seg også med et forhold på si med ei jente han var begeistret for i ungdomstida. Etterhvert glir den virkelige verdenen gradvis unna til fordel for demoner, spøkelser og drømmefantasier. Personene i nåtid og fortid opptrer parallelt.
Friskt gjort av Frobenius!
