Anna Funder: Stasiland, oversettelse: Jorunn Carlsen, Cappelen 2005, 327 s.
Den australske journalisten Anna Funder arbeidet en tid i Berlin. Hun undret seg over den tilsynelatende tausheten som TV-stasjonen hun jobbet i og sjefenes hennes hadde for noen av de sterkt ubehagelige sidene ved DDR-regimet. Forklaringen kunne delvis skyldes at mesteparten av de folkene hun hadde rundt seg og over seg selv var tidligere STASI-informatører.
Dette førte henne ut på en nysgjerrig oppdagerferd. For hun ble etterhvert kjent med at leiligheten hun bodde i og hennes husvertinne, som nabolaget rundt henne, totalt var infiltrert i den vanvittige verdenen som STASI-systemet hadde skapt: alle passet på alle. Ingen kom fri og de ulykkelige menneskesjebnene var til dels store.
Det er forfatterens egen fortjeneste at hun ikke dundrer løs med de største oppslagene i denne sterkt personlige beretningen om det øst-tyske sikkerhetspolitiet. Hun er lavmælt og forteller bare det hun så og møtte på sin ferd i et land hun ikke er vokst opp i. Noen av enkeltepisodene gjør selvfølgelig sterkt inntrykk, men det er en lykke at hun ikke gikk sin lærlingepraksis i Bild-Zeitung, Dagbladet eller andre boulevardaviser.
Hun er til og med så dristig at hun lar det gamle regimes talsmenn, dets ledere og angivere/informatører, få komme fram med sitt syn i boka. Selvfølgelig er det ikke objektivt men hvem kan være objektiv overfor et angiversystem?
Gjennom STASI kunne regimet kontrollere og manipulere sine innbyggere. Det var et perfekt overvåkingssystem, men hadde også sine groteske sider.
I og med at vi de siste årene har hatt vår egen overvåkingsskandale, er dette en bok som bør leses av nordmenn som mener seg å hylle demokratiske idealer. Fri presse, fri tale og fri rett til å gi uttrykk for sine meninger sees på av de fleste som en selvfølge. Men er det slik? Når vi får et vitnesbyrd om hvordan slike overvåkings- og angiversystemer ødela livene for mange tusener i det tidligere DDR, har vi ingen rett til å slå oss på brystet når vi selv her hjemme gjennom det statsbærende partiet bygde opp et hemmelig angiversystem i samme periode.
Unnskyld det gjerne med den kalde krigen og si gjerne at det var vesensforskjeller mellom DDR og Norge i så måte. Ja, i den grad de var flinkere og mere effektive og ikke gjorde bruk av så totalt undermåls amatører som her hjemme (og i Sverige), var det klare forskjeller.
Men dette kan ikke unnskylde at vi i Vesten ser en brutalitet mot mennesker av annen hudfarve – eksempelvis Guantanamo, eksempelvis behandlingen av flyktninger her hjemme – som bare kan sammenliknes med noe av det verste av inhumant menneskesyn vi har sett gjennom historien. Selv den dag i dag fortsetter den norske regjering å sende offiserer for å bistå okkupasjonen av andre land. Hvordan ville vi ha reagert hvis Sverige sendte offiserer til Norge 1940-45 for å bistå naziokkupantene og NS med å bygge opp et ‘trygt’ og ‘sikkert’ regime?
En nyttig bok som reiser spørsmål som også gjelder oss selv.
