Den største menneskeskapte katastrofen noesinne?

Torbjørn Færøvik: Maos Rike – en lidelseshistorie, Cappelen-Damm 2012, 527 s.

Det er sterke påstander Torbjørn Færøvik kommer med i sin bok Maos Rike – en lidelseshistorie. Han hevder at de kanskje over 40 millioner døde som følge av Det store Spranget i 1959-60 og Kulturrevolusjonen 1965-75 skyldes den største menneskeskapte katastrofen i historien noensinne. Det er påstander det ikke uten videre er lette å fordøye, særlig ikke for de av oss som i likhet med forfatteren selv så på det som skjedde den gangen med helt andre øyne.

Men kildemetarialet han bygger på kan ikke stikkes under en stol. Likhetstrekkene med det vi selv erfarte fra den gangen – og fra det vi ser i dag, samsvarer så skremmende godt i forhold til det han legger fram.

Nå er tiden kommet for å rydde opp i villfarelsene fra førti år tilbake. Visst var tegnene der hele tiden og detaljene kom tydeligere og tydeligere fram. Bare oppgjøret med firerbanden kunne gi nok indikasjoner. Men den store sammenhengen lot imidlertid vente på seg. Det var ikke før ‘den nye keiseren’ Deng Xiao Ping ga ordre om å massakrere hundrevis av studenter på Den Himmelske Freds Plass på slutten av 1980-tallet for å stanse demokratibevegelsen at det endelig gikk opp for ganske mange av oss hva som hadde funnet sted i en årrekke. ‘En fascistisk stat’, hadde Klassekampen som forsidetekst med krigstyper den gangen.

Torbjørn Færøvik har et lite avsnitt om hvordan maoismen på slutten av 1960- og 70-tallet fikk så fengende appell verden rundt, også her hjemme. Han innrømmer gladelig at han i likhet med våre hjemlige maoister var fascinert av Mao og det som skjedde i Kina – den gangen. Det måtte gå mange år, leses mye bøker og dokumenter og snakkes med et stort antall mennesker før det virkelige bildet begynte å ta form og tre fram.

Slik sett er det verdifullt at Cappelen-Damm kommer med denne boka. Det er en styrke ved den at forfatteren selv sier at han var besnæret i sin tid og at vi således ikke leser den som et blindt og ensporet ideologisk preget skrift men som noe som er dypt reflektert og tenkt gjennom både en og flere ganger. Den absolutt sterke siden ved boka er dens dokumentasjon. Den er omfattende og virker svært overbevisende. Dessverre er vi ikke i stand til å prøve den fullt ut, men hvem er vel egentlig det?

Vi trenger bøker som dette. Det er viktig å rydde opp i villfarelser, særlig når det har bakgrunn i nærmest religiøs persondyrking og intern maktkamp. Beskrivelsene han gir av de unges følelser og engasjement under Kulturrevolusjonen minner om det hysteriet vi opplever i vår vestlige popverden, jfr. Justin Bieber-bataljene i Oslo i sommer. Men forskjellen er at dette ikke resulterer i blind vold og faktisk også kannibalisme på og rundt operataket.

Ennå er det langt igjen for jordas andre store nasjon å få ryddet opp etter seg. Kampen for menneskerettigheter, reaksjonene etter Nobel-prisen for to år siden eller ganske nylig sanksjonene mot samtidskunstneren Al Weiwei viser dette.

Desto nyttigere at vi får tatt et tak i eget reir.