Årets viktigste bok

Utvilsomt årets viktigste bok. Utvilsomt den viktigste som er kommet her i landet de siste årene. Det er en bok som forteller om vår tids virkelighet på en måte som ikke bare opprører men som slår fast at vi ikke må synke hen i apatisk sløvhet og bare godta at slike uhyrlige ting fortsatt skjer.

Mads Gilbert og Erik Fosse er leger som har vært i Palestina og Libanon en rekke ganger de siste årene. De kom på mirakuløst vis inn i Gaza under det israelske angrepet i vinter og var de eneste vestlige øyenvitnene som kunne rapportere om det som skjedde innenfra. Med ett slag ble de verdenskjente, alle større TV-stasjoner, aviser og media verden over brakte intervjuer med dem. Selv om de arbeidet på det største sykehuset i Gaza var de påpasselige med at legegjerningen, førstehjelpen og kirurgien, gikk foran. De ble også kritisert for at de brukte sin legestatus til å opptre som journalister. Til det siste har Norge utenriksminister Jonas Gahr Støre sagt: “Erik Fosse og Mads Gilbert var i Gaza som leger i januar 2009. I tillegg formidlet de det de så. Det var ikke deres plikt, men det var deres ansvar. Når militærmakten stenger alle stemmer ute, blir de få som trenger igjennom ekstra sterke – og viktige.”

Siv Jensen, hun som opplevde Gaza-konflikten fra et israelsk kikkehull på en høyde inne i Israel, og forøvrig leder et i denne sammenheng ‘ikke-troverdig norsk parti’, for å omskrive litt på hennes egne ord, mente at det legene så og opplevde måtte bare avfeies som propaganda fordi en av dem var aktiv i det ‘lille partiet Rødt’.

På samme måte reagert offisielle israelske myndigheter og proisraelsk lobby i USA. Da boka kom ut bare for får dager siden var en talsmann for israelsk UD fnysende indignert ifølge Dagbladet. Man kunne ikke ta på alvor det disse to legene hadde sett og opplevd, skal vi tro ham.

Mads Gilbert og Erik Fosse går så langt som til å si at det som skjedde disse dagene i januar var en forbrytelse mot menneskeheten, at det var et overgrep mot alle menneskerettighetskonvensjoner og internasjonale avtaler. Det var rett og slett snakk om etnisk rensing. Palestinere – kvinner og barn – skulle drepes og meies ned, de skulle ‘få seg en lærepenge‘ som den israelske presidenten Shimon Perez sa det.

I boka si drøfter de hvordan det er mulig at et sivilisert og kulturelt utviklet land med Nobelfredsprisvinnere i spissen kan få seg til å gjøre noe slikt. Til det gir de ikke noe svar men alle deres vitnesbyrd om hvordan barn og kvinner ble skutt, til og med med hvite flagg i hendene, sier sitt. Selv ble de beskutt ved et tilfelle i en konvoi av legeambulanser som på forhånd hadde fått tillatelse av israelerne til å passere. Grotesk er deres vitnesbyrd om hvordan israelske soldater lager private t-skjorter med makabre tekster som f.eks. en gravid kvinne i siktet: Et skudd, to døde.

Det er når man leser denne usminkete framstillingen at man blir fortvilet, ikke minst på menneskehetens vegne. Har vi ikke kommet lenger i år 2000 enn at det er akseptabelt at slike uhyrligheter kan finne sted?

Boka er skrevet i en etter forholdene saklig og nøktern tone. Av og til renner det over for følelsessterke Mads Gilbert, som den berømte SMS’en som i løpet av få timer vandret over hele Norge og en hel verden: “De bombet det sentrale grønnsaksmarkedet i Gaza by for to timer siden. 80 skadde, 20 drept, alt kom hit til Shifa. Hades! Vi vasser i død, blod og amputater. Masse barn. Gravid kvinne. Jeg har aldri opplevd noe så fryktelig. Nå hører vi tanks. Fortell videre, send videre, rop det videre. Alt. GJØR NOE! GJØR MER! Vi lever i historieboka nå, alle! Mads G. 31.09 13: 50 Gaza by. Men selv om det var grusomme ting de var vitne til klarer de i boka å være saklige og nøkterne. De lar beretningen tale for seg. Og den taler godt nok. Som bare det faktum at den egyptiske grensestasjonen ble utsatt for israelsk bombardement den dagen de forlot Gaza.

Jeg nøler ikke med å si at dette er boka som vil ha størst betydning i den norske bokhøsten. Det er også viktig å få med seg det som stadig understrekes, at Gaza er utsatt for en internasjonal boikott som hindrer gjenoppbyggingsarbeidet, at mat, medisiner og vann fremdeles holder befolkningen langt under grensen for det menneskelige akseptable.

Boka er videre et vitnesbyrd om hvilken utrolig kraft det trykte ord kan ha.

Vi må ikke synke hen i vår velstand og selvtilfredshet og bare la slikt som dette passerer. Derfor er denne boka viktig. Derfor angår det oss.