Jean-Christophe Grangé: Den svarte linjen.
Cappelen 2006, 512 s.
Jean-Christophe Grangés nye krimbok er ikke skrevet for svake nerver. Det handler om en tilsynelatende jakt på å finne ut av en grufull seriemorders adferd og innerste tanker. Men fortellingen har vendinger og en slutt som selv med en viss forutsigbarhet i anslaget er overraskende.
En journalist har bakgrunn som spekulativ sensasjonsskribent, paparazzi. Vi følger hans bakgrunn helt tilbake til bilulykken med lady Diana Spencer i Paris, noe som også føles som en byrde for ham. Han kommer på sporet av en seriemorder med fransk bakgrunn som har operert på strendene i Thailand, Malaysia og inne Kambodsja. Her har han etterlatt seg blodige spor. Uskyldige kjenter er ofre for hans rituelle og ofte grufulle mord.
Journalisten dekker først disse mordene fra en vanlig nyhetssammenheng. Etterhvert blir han fascinert av seriemorderens motiver og innerste tanker og han drives mot sør-øst Asia i forsøket på å finne ut av dem.
Langt på vei er dette en fascinerende og spennende bok. Men boka er ikke skrevet for de krøllete nervene til gamle tanter. Etterhvert tar begivenhetene en vending som gjør at du må helt begrave vanlig tenking om en lykkelig slutt og ‘det ender tross alt bra’. Det er ingen som får hverandre på siste linje i denne boka. Her er det makabert og grufullt i økende intensitet.
I tillegg bærer boka på noen opplagte svakheter. Grangé har latt seg friste til å bli overdreven melodramatisk i de heftigste avsnittene. Deler av boka framstår rett og slett som dilettantisk og emosjonell spekulativ nesten på gymnas-nivået. Videre har han lånt øre til tidens store trend med mystisisme og koder, og denne skrivemåten kan bli kjedelig all den stund han opplagt ikke mestrer dette i samme grad som Dan Brown.
Men ser man bort fra dette, kan det loves underholdende og spennende lesning. Med lengden er det en bok som garantert passer best for årstiden og lysere kvelder.
