Lars H. Gustafsson: Kunsten å lose et barn, Cappelen 2003, 222 s.
Gustafsson taler i denne boken for det han kaller en ”naturlig barneoppdragelse” og frihet under ansvar. Denne formen for oppdragelse ligger hans hjerte nærmest, men han diskuterer også den autoritære oppdragelsen, bla den tanken om at foreldrene vet best og det hierarkiske beslutningssystem. Han utelukker ikke at det også kan forekomme fordeler her, som at barnet slipper å bli trukket med i voksenverden for fort pga. bl.a. at de fleste valg blir gjort for dem. Den viktigste innvendingen mot denne form for oppdragelse, sier han, er likevel den store risikoen for uselvstendige barn. ”Autoriteten befrir barnet fra ansvaret for å tenke selv, og gjør det vanskeligere for barnet å bygge opp både sin kapasitet til å bestemme og sitt eget indre normsystem.”
Under lesningen undret jeg meg litt over om han mente at småbarnsforeldre av i dag er for autoritære, og trenger å bli opplyst om barns rettigheter, men han sier i et slags oppsummerende kapittel på slutten at problemet ikke er at noen er for autoritære eller for demokratiske, men snarere at mange voksne ikke tør være noen av delene. De blir for usynlige og for diffuse, og det gjør at barna havner i et tomrom.
Det er en følsom bok og språket er levende. Mannen er engasjert, men likevel avslappet og ydmyk. Gustafsson bruker noe jeg synes er en fin og tydelig allegori for den ”naturlige barneoppdrager” nemlig los, mens barnet ses på som kaptein. Det gir han et praktisk utgangspunkt for eksempler og forklaringer. Likevel må jeg innrømme at jeg fra tid til annen fikk problemer med å følge tråden rett og slett fordi den syntes å bli borte. Formen i boken kan lett bli for løs og flytende, men likevel, en bok verdt å lese.
Lars H. Gustafsson er skolelege i Sverige, og har i hele sitt yrkesaktive liv arbeidet for barns rettigheter. Han har selv åtte barn.
