Oslo Konserthus 4.12.2014, Kodaly: Danser fra Galanta, Liszt: Klaverkonsert nr 2, Brahms: Symfoni nr 2, Oslo-filharmonien, Rafael Payare, dirigent, Jean-Yves Thibaudet, klaver
Jean-Yves Thibaudet må finne seg i et nytt oppnavn etter denne konserten: kaskade-Yves. For make til oppvisning vi fikk i den andre klaverkonsertten er det ikke hver dag vi får oppleve.
Han har besökt oss flere ganger før og hver gang har han imponert sterkt. Når han så gyver løs på Frantz Liszt, selve nestoren blant klaver-virtuoser, må resultatet bli slik vi opplevde det: kaskader av velspill som vi omtrent ikke har ord for.
Liszt skrev sine klaverkonserter nettopp for å ha noe å briljere med når han ga konserter. Han var en virtuos som verden knapt har sett maken til. Siden han var en 1800-talls komponist og -utøver har vi dessverre ikke muligheter for å kunne høre ham. Men det rapporteres fra hans konserter i sin tid at han fikk folk til å svime av. I sine klaverkonserter la han til et ekstra gir og skulle gi publikum litt ekstra! Det fikk vi merke i går. Sistesatsen ble et heseblesende, det er forresten et galt uttrykk, rettere: et vanvittig løp av spill og tekniske kraftprestasjoner som ikke kan beskrives. Derfor sier vi bare kaskade-Yves. Vel fortjent.
Han måtte roe oss ned etterpå med en liten yndig vals av Schubert som ekstranummer. Velkommen igjen!
Venezuela-dirigenten Payare har vi opplevd for ikke så lenge siden her i Konserthuset. Han er et resultat av El Sistema i Venezuela og en av de unge nye dirigenter i verden i dag som er med på å gi klassisk seriøs musikk et nytt innhold. Nå har vi i løpet av en uke hørt to norske symfoniorkestre dirigert av El Sistema-dirigenter og det er bare å bøye seg i støvet.
Det opplevde vi ved Brahms i går. Brahms kan ofte framstå som tung og tyktflytende tross sin melodiøse styrke. Men ikke her. Det ble futt, fart og spenst, noe ikke minst Oslo-fiharmoniens musikere bidro sterkt til. Det minner oss om hva vi opplevde ved en Mariss Jansons-konsert en gang i en Brahms-symfoni her i Konserthuset: “De spiller så bra at du ikke hører engang at det er Brahms” sa vår dengang medbrakte tolvåring. Dette munnhellet fikk også bein å gå på den gangen.
Payare ser ut som en blanding av Bob Marley og Barack Obama. Men grep om orkesteret har han!
