Bror Hagemann: Hvit natt, Gyldendal 2006, 259 s.
Årets bok fra Bror Hagemann dreier seg om gutten som vokste opp til ungdom i avvising og kulde fra de som da skulle være hans nærmeste. Slutten av tenårene hans blir derfor et rastløst jag i miljøer utenfor det etablerte samfunnet.
I form og tittel kan boka minne mye om Ambjørnsens Hvite netter. Man dette er ingen bok med en viss forherligelse av en alternativ livsstil. Rikitgnok farer skyggeglimt av det ‘alternative’ – i den grad en kan karakterisere det som det – men dette er en svært liten bismak, om i det hele tatt er en bismak. Det hvite er bare i tegnearkene, før de blir tegnet. Ellers er alt grått, mørkt og håpløst.
Unge Tore vokser opp på vandring med en selvstendig nærinsgrivende av en far som aldri har tid til å være hjemme med familien og en mor som går i oppløsning på piller og børst. Han forsøker å finne fotfeste i verden ved rett og slett å oppsøke den. Det bringer ham i kontakt med miljøer han helst burde ha holdt seg unna. Det blir småforbrytelser, gjeld og et narkotikamisbruk som holder seg unna det aller verste.
Tore har en sukkersyk fetter han ser opp til, og forsøker å oppsøke ham når det røyner på som verst. Fyren er imidlertid langer og alt involvert i store affærer.
Dette er en bok med få lyspunkter. Det eneste er tegningene, alt fra barnsben av tegnet Tore ned sine inntrykk av verden på papir. Når han til slutt sitter i fengselscellen er det med en hvit vegg og en nypusset blyant.
Det er en intens skildring vi har fått. Nærgående og levende.
