Carl I. Hagen: Ærlig talt – memoarer 1944 – 2007, Cappelen 2007, 563 s.
Betydelig avslappet står Carl I. Hagen fram med sine memoarer. Avslappet fordi han dermed setter en slags sluttstrek for sine ambisjoner i offentligheten (teoretisk sett higer han etter en statsrådpost i en eventuelt kommende Frp.-regjering, da som helsefinansminister. Men dette er i høyeste grad utopisk). Presset er forbi. Han er ikke lenger leder av partiet han bygde opp. Han inntar nesten landsfaderlige holdninger der han mildt innrømmer at han har gjort tabber og fadeser gjennom sin tid – og nevner en god del av dem.
Og det siste er en egenskap som nettopp viser at han nå er mer avslappet og i stand til å se roligere på seg selv og livet. Opp gjennom hans karriere har vi altfor ofte blitt beskjemmet over hans nesten barnslige påståelighet om alltid å ha rett og få det siste ordet, en egenskap han forøvrig deler med de største statsmenn og -kvinner.
Joda, Carl I.Hagen er blitt en annen. Egentlig passer han bedre inn i bildet som en femtitalls AP-mann. Utenom kanskje et par saker har han ikke et annet verdisyn i bunnen enn det som kjennetegnet den harde kjerne av AP-folk den gangen. Ultra USA- og Israel-tro. Antikommunist på sin hals. Innbitt forsvarer av ulovlig overvåking av alle venstreradikale. Bruk av ‘stalinistiske’ vedtekter mot egne opposisjonelle (Hagen bruker til og med dette navnet til å omtale dem). Sakene er mange.
Denne biografien er blitt lansert til stort akkompagnement av media. Uttalelsene har vært mange, særlig når det gjelder den tildels harde og brutale rett-fram formen han har benyttet seg av. Noen, som Bondevik, blir konsekvent skjelt ut i boka – uten at vi kan se annet galt i det. Det er en av Stortingets visepresidenter som uttaler seg, og han burde kanskje tatt litt mere hensyn til denne posisjonen og respekten for Stortinget før han sabler ned andre politiske aktører, eller i hvert fall vente til han offisielt har gått ut av politikken. Men i innhold treffer han de fleste av oss hjemme. Det er ikke til å komme forbi at det er saklig mye korrekt i all personkritikken. Det er noe en TV-seer og avisleser raskt har registrert.
Hagen bekrefter dermed det som Willoch, Bondevik, Sponheim og andre i alle år har hevdet at Hagen og Fr.p.må holdes på armlengs avstand fra det gode selskap, i hvert fall ansvarlige posisjoner. Hagens bok er den beste bekreftelsen på at dette partiet og dets ledende person har en måte å tenke på og oppføre seg på som rett og slett ikke passer i et møblert hjem, i hvert fall ikke i en regjering, i hvert fall ikke i noe ansvarlig organ. I boka får vi en oppramsing av begivenheter som viser hans uberegnelighet akkompagnert av salte uttalelser om ‘de drittsekkene byråkratene’ og ‘journalister skjønner aldri noe‘.
Når boka er blitt så mye omtalt skulle man tro at dette ville være underholdende lesing. Men det er det dessverre ikke. Faktisk fant jeg boka gørr kjedelig. For andre som ikke er i Hagens verden – og det er jo 80% av oss – påkaller denne boka lite interesse. For historikerne og politiske kommentarer kan den være nyttig, men ellers vil disse fem hundre sidene rett og slett bli for kjedelige. Hagen har en irriterende evne til å framstille alt sett fra seg selv. Det blir ‘jeg’ og ‘jeg’ hele veien, uten altfor mye evne til refleksjon og betraktninger som kunne gi dybde.
Man må umiddelbart sammenlikne med Valla-boka som kom bare noen dager tidligere. Begge bøkene er blitt mye mediaomtalt og personene kraftig eksponert og mye diskutert. Men der Valla er brennende og intens er Hagen rett og slett beskrivende og kjedelig. Valla hadde fått profesjonell hjelp til skrivingen, og det var hun tvunget til for hun hadde et langt sykeleie hvor hun måtte diktere fra senga. Det spørs om ikke Carl I. Hagen burde valgt den samme løsningen – om ikke fra senga.
Noe av det mest interessante jeg fant ved denne boka var bekreftelsen på at Hagen alt fra tidlig av har vært et politisk dyr. I sin ungdom var han studentpolitiker som fikk et studenthus oppkalt etter seg i England. Det sier i grunnen alt om en person som setter det politiske livet høyt. Det er ikke til å komme forbi at opppbyggingen av hans parti er imponerende. Men at han traff i det rette øyeblikk er det heller ingen tvil om. Oljerikdommen har gjort at vi er blitt et folk av sytere og at for et bortskjemt folk er det lettere å skjele til egoismen og egeninteressen enn noe annet. Hagen har funnet god jord for mye av sine lettvinte påstander og forklaringer. Men likefullt er hans politiske innsats som partibygger imponerende. Det kan ingen ta fra ham – og der vil han også innta en historiske plass.
Du vil også bli imponert over hans taktiske og strategiske sider i det politiske livet. Han har stor evne til å tenke framover og er vel kanskje den mest durkdrevne aktør i det politiske landskapet i dag. Hans menneskekunnskaper er også imponerende. Helt på slutten av boka kommer også de sidene av personen Hagen fram som vi i alle år har savnet: hans medmenneskelighet og varme omtanke. Mer og mer fester inntrykket seg av Hagen som en slags sosialdemokratisk landsfader.
Du forskrekkes likevel av Hagens mange vanvittige påstander og lettvinte standpunkter. Et sted har han et lengre resonnement for å begrunne det som vi trodde egentlig var en fleip, at ‘det er ikke farten som dreper, men alle bråstoppene’, men her er Hagen helt seriøs. Dette og en rekke andre saker er forstemmende å lese fra en oppegående person som mange ganger viser seg å ha overraskende mye vett i hodet. Andre ganger slår han til med virkelig dyptfølte betraktninger som påkaller respekt. Selv om Bondevik skjelles ut på de fleste sider, har Hagen stor medfølelse med ham angående hans sykemelding i 2001 og også som menneske. Dette gjentar han flere steder. Det gjelder også Jagland.
Dette er ikke boka du gir til venner og kjente. Men du har sikkert en eldre tante eller andre du kjenner som kan velge de lettvinte løsningene. Hagen er her perfekt. Det vil bli en pine og plage for de som fra før av tyr til grillpølser, golfkøller og lettvinteheter å stavre seg gjennom fem hundre tettskrevne sider med mer eller mindre kjedelige og personlige betraktninger. Sånn sett kan det være den rette julegaven. Ingen sanne Hagen-tilhengere kan egentlig innrømme at helten kan være kjedelig og intetsigende. Hagens memoarer har likevel en nyttig funksjon.
