Klaus Hagerup: Herremannen, Aschehoug forlag 2000, 334 s.
Magnus Wormdal er den elskverdige pensjonisten som havner bort i den ene umulige situasjonen etter den andre. Sjefshumorist som han er, er det mye underfundig å smile av i denne fortellingen hvor det starter med dyre sigarer til flere titusener og ender med italiensk mat.
Mellom dette oppholder sjefshumoristen seg i Venezia et par uker, starter restuarant i et lite antikvariat på østkanten i Oslo og opplever å ha dyttet en venn i gang med å gjøre virkelig stor karriere som stand-up komiker. En eldre italiensk kvinne som han møter på sin reise, kaller han ‘herremann’ på klingende norsk.
Absurditeter og merkelige situasjoner inntreffer hele veien i fortellingens gang. Som i de foregående bøkene om sjefshumorist Magnus Wormdal er det nok å more seg over og Klaus Hagerup bærer historien fram med lun understatement.
Boka er ingen direkte fortsettelse av Maratonmannen fra 1998. Handlingen denne gangen er en helt annen. Men det er like viltert og fabulerende fortalt, og til tider blir historien nesten for surrealistisk vill og usannsynlig. Men under fortellingen ligger en varme for den gamle eksverdige herremannen. Over historien ligger også et melankolsk drag .
Det er den tredje romanen om sjefshumorist Magnus Wormdal som er ufrivillig morsom selv om han ikke er klar over det, og vi har sikkert ikke sett den siste ennå. For her er det nok av perler vi frydes over, små betraktninger over livet og menneskene som bor i dette samfunnet, små underfundigheter over likvsstil, mote og små og store merkverdigheter.
