Humoristisk perle

Klaus Hagerup: Maratonherren, 310 s., Aschehoug 1998

Tenk deg følgende syn: På Furuset stadion – der IKEA nå er i ferd med å reise seg – skotter et rekel i begynnelsen av tenårene på nok et rekel med både lengre og tynnere bein som halser rundt koksbanen så voksnere folk rister på sitt fornuftige hode. 14-åringen kunne være Klaus Hagerup og den andre den et år eldre Arne Kvalheim.

Ikke vet vi om de møttes på Ole Reistads gamle praktanlegg rundt 1960. Men det hadde ikke vært helt utenkelig. For det var her Arne Kvalheim la grunnlaget for sin senere store løperkarriere, og det var her Klaus Hagerups ungdommelige møte med løper- og friidrettsverden fant sted.

I Maratonherren opptrer nemlig hovedpersonen som løpende pensjonist, med urimelig langstrakt kropp og ditto tynne ben. Assosiasjonen til Furuset stadion er der all den stund forfatteren krydrer sin skildring med humoristiske utdrag fra Holmérs treningsbok fra samme tidsepoke. Dessuten passer beskrivelsen så altfor godt til den helmagre Arne Kvalheim som allerede som 15-åring trente slik ingen andre kunne tenke seg i dette landet.

Maratonherren er en perle av en bok. Det er en fri oppfølger av Seniorhumoristen fra 1994. Denne gangen har vår person lagt ‘humorist’-karrieren bak seg. Han vil i stedet bli maraton-løper – og forsvinne fra denne verden slik Siso Kanaguri gjorde det under maratonløpet i OL i 1912.

Å gi noe ytterligere sammendrag av denne fortellingen, vil bli nyttesløst. Her forfølger de viltre poengene hverandre i stigende tempo. Men historien eier en grunntone av sorg-munter melankoli som betar og fascinerer.

Klaus Hagerup har funnet en tone som er sjarmerende og fabelaktig morsom. Nå må bare ikke ‘vår mann’ forsvinne bokstavelig – slik som i historiens virkelige verden i 1912.