Venstreekstremisme

Ekstremisme er ekstremisme. Da feiler det mot sitt eget fortsett å ramse opp ti-prosent-partier eller bevegelser som omfattet en stor del av ungdommen på 70-tallet uten videre. Riktignok kan en si at velkjente diktarorer vant makten ved frie valg – som Hitler i sin tid – men likevel. Det blir noe som halter i utgangspunktet.

Det virker som om redaktørene, Øystein Sørensen, Bernt Hagtvedt og Nik. Brandal har vært altfor lite presise og rett og slett for slepphendte med de artiklene de har valgt. Du får en mistanke om at agendaen kan være en helt annen enn det den gi kan har uttrykk for.

Det er viktig å kaste lys over venstrebevegelsen – som høyre-bevegelsen – og de til dels bisarre og dels livsfarlige handlinger det kan utløse hvis det dras mot ytterkantene og det ekstreme. Her hjemme fikk vi et god eksempel på dette for to år siden, bruken av sprengstoff og direkte henrettelser av politisk interessert ungdom var et ikke uviktig apropos til alle, uansett hvilken ‘side’ man står på.

Men man bør ha hodet kaldt og ikke falle for fristelsen til å bruke betegnelsen ‘ekstremisme’ med en gang et synspunkt eller sympati faller utenfor den brede allfarvei eller den hvite middelsklassens hang til akademisk korrekthet og renhet. Da ender det fort opp med det motsatte, nemlig ensrettehet og McCarthy’isme. Jeg er redd for at redaktørene av denne boka har falt for fristelsen til å ‘ta igjen’ for meningsmotstandere og å være for slepphendte med stoffet.

Et eksempel her er ml-bevegelsen lefling med Pol Pot-regimet på 70-tallet. Det er i seg selv et grotesk eksempel på at ideene har forført den sunne fornuft og ledet tankegangen inn i grums som uansett ikke kan forsvares. Men da må man ikke glemme at norske politikere og den norske regering, foruten FN og de aller fleste land iverden, i utgangspunktet mente det samme om regimet i begynnelsen.

Uansett er dette en nyttig bok. Mange av artiklene er informative og nyttige og gir en god oversikt over tanker som har løpt løpsk fra tid til annen. Faktisk sies det også ganske tydelig at sterke norske bevegelser på venstresiden var et bolverk mot at vold og terror kunne oppstå og kunne knoppskyte seg fra venstrekanten her hjemme, slik som i Vest-Tyskland, Italia og Danmark. Vi hadde jo ingen Blekinge-bande og sympatisører av den samme ekstremistiske palestinske terrororganisasjonen som danskene sendte penger til, ble fort satt utenfor og isolert her hjemme. 

Men venstre-ekstremisme’ er ikke det samme som støtte til rom-folkets situasjoner her i Norge akkurat nå, slik man kan få inntrykk av etter hva en VG-journalist antyder i boken.