Treholtsaken nok en gang?

Denne boken er skrevet i god avstand fra selve rettssaken, og kommet ut nesten tyve år etter at Arne Haugestad prosederte for Arne Treholt i Høyesterett. Haugestad er nå formelt også løst fra hans rolle som forsvarer.

Mye er blitt sagt om denne saken i ettertid. Det meste er allerede uttrykt om ‘justismord‘ og det som verre er. Det som er nytt med denne boken er at her offentliggjøres dokumenter som fram til nå har vært unntatt for offentligheten. Haugestad kommenterer dette lakonisk med at “…Den største hemmeligheten er at det ikke finnes noe hemmelighet i saken…”

Dermed har saken altså i mer enn tyve år versert som en gruoppvekkende og skummel spionsak, så skummel at vi engang ikke skal få vite om dens dokumenter! Det er dette som har fått enkelte kvinnelige journalister til å ta i bruk ord som Taliban om ‘guttas lek’ med de store og spennende spionsakene.

Haugestad dokumenterer her en rekke forhold som dels de fleste burde ha visshet om, dels er nye og oppsiktsvekkende. Det første er allerede påpekt, at å plassere Arne Treholt på Forsvarets Høyskole med sterke spionmistanker mot seg og deretter dømme han ut fra de notater han gjorde som elev og de opplysninger han der fikk vite, har en sterk og ekkel bismak i seg. Det er jo ikke noe sted i dommen ført bevis for at han overlot denne informasjonen videre til fremmed makt!

Det andre er det mest oppsiktsvekkende. Sentrale tjenestemenn i det som den gang var Politiets Overvåkingstjeneste (POT) har forfalsket og manipulert med det såkalte pengebeviset, det avgjørende beviset som Treholt ble dømt etter. Det er denne opplysningen som allerede har fått noen av våre politikere til å sette inn reversen og forlange at denne saken blir tatt opp igjen pånytt.

Tausheten i etterkant på disse harde påstandene, ikke minst fra overvåkingstjenesten og de to tjenestemennene som de fleste involverte vil vite hvem er, sier imidlertid det meste.

Arne Haugestad har ikke skrevet en populær og journalistisk bok. Den er tung og like omstendelig som en gjennomsnitts juridisk betenkning. Men mangelen på polemikk og lette og kanskje hardtslående og morsomme poenger gjør at det stoffet som presenteres står mye sterkere enn det ellers ville ha gjort.

Det må tjene forlaget og Haugestad til meget stor ære at denne boken er kommet ut. Hva historiens endelige dom over selve Treholt-saken vil bli er for tidlig å si. Men uansett er det en seier for ytringsfriheten at Aschehoug forlag har begått denne ‘ulovligheten’.

Sikkerhetspolitiet er forlengst gjennom Lund-kommisjonen avslørt som inkompetent og ansvarlig for uttalige ulovligheter og overgrep under den kalde krigen. Arne Haugestad mener med denne boken at “…den oppvoksende generasjon har godt av å bli minnet om den atmosfæren som var under den kalde krigen.”

Ikke minst har vi som levde den gangen godt av å bli minnet om oss selv.