Mo Hayder: Fuglemannen, Bazar forlag 2008, 399 s.
Hadde du en grøssende stund med Mo Hayder’ forrige utgivelse på norsk – Tokyo – blir ikke de gysende spennende øyeblikkene mindre med denne boka. Mo Hayder mestrer å skrive spennende bøker i det landet som nærmest kan kalles psyko-thrilleren.
Som i Tokyo er det syke mennesker det dreier seg om og det ufattelige unevnelige de kan få seg til å gjøre. Mens den forrige boka på norsk dreiet seg om faktiske historiske og politiske forhold er Fuglemannen en bok som holder seg strengt til Londons tåke, gjørme og regn. Men selv om plottet inneholder grufulle ting er det ikke mer fantastisk enn at vi kjenner igjen deler av tilsvarende fra pressens gjengivelser fra virkelighetens verden.
Dessuten skriver hun fandenivoldsk bra. Det er spennende fra første til siste side. Hun gjør også noen utradisjonelle hopp i dramaturgien, boka overrasker med sine sprang som bryter mot den tradisjonelle fortellingen. Du er kommet litt over halvveis i boka, og du tror at mysteriene er oppklarte, da handlingen plutselig gjør et overraskende kvantesprang.
Hennes nære beskrivelser av London gjør at du bokstaveligheten kjenner tåken dugge foran deg. Her er lite blomster desto mer søle, fyll, oppkast og stoff. Samt perverterte mennesker og rascistisk politi.
Fuglemannen er egentlig Mo Hayder’s første bok. Tokyo kom etter. Selv om du kanskje synes det blir for mange detaljer i beskrivelsene fra politi-laboratoriet enkelte ganger er dette først og fremst spennende lesing. Gru og gru!
