Helle: Hus og hjem, Forlaget Oktober, 2001
Hovedpersonen, Anne, i Hus og hjem har flyttet tilbake til den søvnige barndomsbyen etter å ha bodd i København i mange år. Hun har et par måneder for seg selv i det nyinnkjøpte huset før kjæresten, Anders, flytter ned til henne. Grunnen til at hun flyttet til København som tenåring var fordi foreldrene hennes døde like etter hverandre og hun ble tatt vare på av en tante. Noen gamle skolevenninner er blitt boende og de har hatt kontakt, nå blir kontakten styrket ettersom Anne er tilbake og veldig innstilt på å bli en del av de sosiale konstellasjonene i småbyen. Samtidig som hun fyller dagene med å oppsøke bekjente og gamle tomter får hun et nytt bekjentskap i presten. Presten er nærmeste nabo og det oppstår følelser mellom han og den nyinnflyttede kvinnen.
Det blir fort klart at Anne prøver å prioritere ting som hun synes foreldrene valgte vekk. Foreldrene var asosiale mennesker og Anne vil for all del invitere til middag, bli invitert til middag og delta i andre arrangementer. En kan undre seg hvorfor hun er så oppsatt på dette, og det viser seg at hun er opptatt av å være husket. Alle hun møter får
spørsmålet «Husker du meg?» eller «Husker du mine foreldre?«. De fleste gjør ikke det, og da er det Anne inviterer til middag eller kafébesøk.
Allikevel er det ganger hun lyver for å slippe unna disse avtalene og da sitter hun som regel hjemme for seg selv. Det å skape seg et hjem er ikke det samme som å skaffe seg et hus. Anne og Anders har huset, men hun får liksom ikke summet seg til å pakke ut alle flytteeskene, når hun maler blir det skeivt og stygt og den eneste måten hun omgås andre på er å gi dem mat.
Hun inviterer bekjente til middag og selv en liten katt hun passer i noen timer ender opp med diaré av for mye melk.
Dette er en stillestående bok, men den er for all del ikke kjedelig. Helle viser seg å være en mester i å gi små hint som ikke blir oppfylt slik en venter seg. Har Anne og presten et forhold eller har de det ikke? Kommer Anders flyttende fra København eller ei? Jeg ble nysgjerrig og til slutt satt jeg igjen med mange spørsmål – det taler absolutt til bokas fordel. Noe av det beste med boka er at den noe oppramsende skrivestilen skildrer Annes behov for å være sosial, men også hennes manglende evne til å forstå alle kodene i den lille byen. Passasjen der hun jobber i hagen og overhører konfirmantsang er betegnende for at hun forstår hva hus og hjem er, men at hun ikke kjenner detaljene som skal til for å gjøre det komplett. «Konfirmantene framsier trosbekjennelsen. Jeg hører ikke ordene, men jeg gjenkjenner rytmen.» Anne er en bortkommen hjemkommen.
