Leif Henriksen: Fjorten dager i Nordsjøen, Gyldendal 2008, 144 s.
 Denne boka var en av de to prisvinnerne ved Gyldendals konkurranse om beste politisk roman. Hvorvidt det å klatre i borerigger er politikk, kan jo diskuteres. Uansett er det en svært tynn bok i enhver henseende vi har fått.
Kulturspeilet likte svært godt den andre vinnerromanen, Izzet Celasins Svart himmel, svart hav. Derfor ble skuffelsen over å lese den andre prisvinnerboka desto større. Her er det sjakler, leidere, røropplegg og klatring, endeløse beskrivelser av den ene tekniske innredning etter den andre. Boka er en slags oppramsing av arbeidslivet til til en som arbeider med sikringen på en oljeplatform i løpet av en 14-dagers periode. Så fryktelig interessant er det ærlig talt ikke. Vi kan kanskje forstå forlagets gode intensjoner. Nordsjølivet er omtrent ikke i det hele tatt beskrevet i norsk litteratur. Vår rikdom og levestandard er helt avhengig av det svarte gullet som hvert sekund pumpes opp av havsbunnen. Men om så likevel er må det likevel fastslåes at vi er ikke så forferdelig interessert i sjakkelfestets funksjon. Boka er hyper-realistisk og minner i så måte om noe av 70-tallets litteratur. Men det er ikke gitt at skriver man om olje og søle er det uansett god litteratur. Bare helt mot slutten av boka – når fjortendagers-perioden er i ferd med å gå ut og helicopterturen tilbake til Flesland gjenstår – glimter forfatteren til med drømmer og visjoner. Her får personen liv og antydning til dybde. |
