Vigdis Hjorth: Tredje person entall, Cappelen – Damm 2008, 425 s.
Vigdis Hjorth har skrevet en bok som ikke akkurat er lystelig lesing. Den handler kort fortalt om en kvinnes vei nedover i livet. Forordet er lagt til en fegselslege som forteller om denne personens selvmord i fengselet.
Fortellingens hoved-person er en intellektuelt rikt utrustet kvinne med doktorgrad i filosofi. Hun vil ikke havne i samme klamme helvette som sin overbeskyttende mor. Derfor vil hun stå som en Nora på egne bein og ikke være avhengig av samfunnets konvensjoner, for den saks skyld noen mann eller familie. Men dette selvstendige og selvrealiserende livet blir også hennes ulykke.
Tross den lite lystelige historien er dette en bok som fascinerer. Utvilsomt låner forfatteren trekk av seg selv eller sine egne erfaringer (hvilken forfatter gjør ikke det?). Dette blir et avgjort pluss, i lange tider er det nerve og engasjement i denne historien.
Vigdis Hjorth forteller denne historien i nærmest heseblesende stil. Ordene raser av gårde i sidelange nesten muntlig fortalte setninger. Ofte har hun det så travelt at verbet forsvinner. Men i vår mobiltidsalder er sikkert de fleste vant med slike raske forkortelser i språket. Det er et pluss at hun så tydelig bryter mot den tradisjonelle fortellerstilen og vil ha et annet språk og uttrykk fram. Men dette kan også til tider være slitsomt.
