Stig Holmås: Trommeslageren fra Tourigo, Gyldendal 2005, 258 s.
Det er 35 år siden Stig Holmås brakdebuterte med sin flotte og uttrykkssterke – ikke minst klare! – diktsamling Vi er mange. Siden er det blitt flere dikt, noen romaner men mest barne- og ungdomsbøker. De siste årene har det vært stille. Det er gått syv år siden hans siste bok kom ut på noe forlag.
Denne romanen er fra forlaget karakterisert som en poetisk thriller, hva nå det kunne være. Jeg fester meg mindre ved forlagets vaskeseddel om den psykotiske kontroll-freak’en som ligger som en vag skygge over alle de 258 sidene. Faktisk fengsler mer de kortvise rissene av gamle dophuers paranoia og forsøk på å lage konspirasjonsteorier, hvis vi først skal snakke i den leia.
Men dette er først og fremst en eksistensiell bok om en ung forfatter som flykter fra dagliglivets fortredelighet her hjemme og søker ro til å skrive i et Portugal som raskt er under forvandling. Her møter han damer og en forelskelse som forsåvidt er et speilbilde av ham selv, som alle forelskelser er. Faktisk er det lille sporet han legger ut om å oppleve Portugal slik det var før EU’s motorveier valser ned alt det gamle for å gi plass for Mercedesenene noe som er langt mer interessant enn den skygge av thriller som hviler over boka. Eller flukten fra issvullene og sørpa sørover? I Spania koser fremskrittspartistene seg og til Hellas og Portugal dro 68’erne før EU oppslukte disse landene fullstendig.
Det som fengsler ved denne boka er den poetiske bildebruken. Den lille ramme av en slags historie som er lagt inn er strippet ned til det kanskje altfor lite gjenkjennelige for forlagets markedsføringsfolk, men noen av oss andre synes det er altfor mye av den. Jeg følte meg litt snytt over å få et slags firkantdrama servert på de siste sidene når resten av boka var en fin skildring hvor poesien levde mellom linjene og jeg ble dratt med på flukt i de mange bildene.
For det er her Stig Holmås hører hjemme. Hans frodige bildeverden er i behold. Om det ikke er samme ekspressive kraft i ordene hans nå som for trettifem år siden, er dette likevel en Stig Holmås vi kjenner.
