Holt: Det som er mitt, Cappelen 2001 368 s.
Anne Holt har skrevet en ny bok. En svært godt bok. Det er en alvorlig bok, men skrevet over samme lesten som de tidligere: med andre ord drap, etterforsking, den ensomme kvinneskikkelsen som står på mot alle odds og løser mysteriene. Men dette er langt mer enn en dameroman med litt krim i som Anne Holt har vært farlig nær i sine tidligere bøker.
På 368 sider bretter hun ut en historie som kunne vært hentet fra virkelighetens Norge. Det vil si, det er virkeligheten. Den historien som utløste det hele røper forfatteren i et kort etterord.
Boka er i formen skrevet som en kriminalroman. Men forfatteren løser tidlig opp den tradisjonelle krim-formen og framdriften av boka følger et helt annet mønster enn den ni-til-fire– leserne er vant til å forholde seg til. Og vi vet ikke om de to hovedpersonene egentlig får hverandre til slutt.
Boka har brodd mot et rettsvesen som kan skjule mange justismord i sin midte, men også mot vår tids lettvinte dyrking av de enkle cowboy-løsningene som media varter opp med, og som vanlige folk dessverre altfor lett faller for. Og også mot den heiagjeng som drives av politikere på ytterste høyre fløy, med Jan P. Simonsen og Krohn Devold i spissen. Her går den tidligere justisministeren til felts mot sin kanskje kommende kollega.
Det er sjablon-tenkingen, de enkle svart-hvitt løsningene, som forfatteren her går i rette med. Hun går langt i sin tankekonstruksjon – men det er svært sannsynlig det hun avdekker. Bak formelle krav til lovanvendelse, rettferdighet og jus er det et hensyn som kanskje er sterkere: det personlige, hensynet til egen familie og sine nære som kan være utslagsgivende og få uante konsekvenser.
Selve historien er grufull: røving og drap av mindre barn. Men etterhvert som historien utvikler seg og lag på lag avdekker seg, ser vi at forfatteren her bringer på banen en tankerekke og et resonnement som først og fremst er sannsynlig, og som som det viser seg – er virkelig.
Anne Holt har skrevet sin absolutt beste bok. Den er tankevekkende og alvorlig, og vil kanskje ikke derfor bli den folkelesingen som den øvrige delen av hennes bøker er blitt. Men vi burde likevel få med oss en alorlig og tankevekkende bok som dette, hvor grufull den enn er.
