Erik Honoré: Kaprersanger, Gyldendal, 2005, 173 sider
Hovedpersonen i Erik Honorés tredje roman Kaprersanger, David Remer, lever en ordnet, ufarlig tilværelse som informasjonskonsulent i et legemiddelselskap. Jobben har omvendt ham til å bli kostholdsfanatiker, men utover det er han en forholdsvis halvhjertet fyr. Man kan karakterisere ham som litt emosjonelt slapp eller impotent. Fysisk impotens sliter han også med, men arbeidsplassens produktlager ordner opp i det på enkelt vis. Karakteren er et produkt av et samfunn blottet for reell dramatikk, et Norge hvor den eneste livstruende faren er dårlig kosthold og sigaretter. Men når David finner ut at en nesten-kjæreste han datet noen uker året før har tatt livet av seg, blir han rykket ut av sin udramatiske eksistens, fullstendig besatt av tanken på å finne ut hvem hun egentlig var. Samtidig kaprer en norsk jente et fly sammen med sin palestinske kjæreste, et drama som til stadighet kastes mot David via TV-skjermen.
Det er med andre ord kontrasten mellom vår mondene, ufarlige, stadig mer helsehysteriske, tomme hverdag, og livets mulighet for egentlig dramatikk som står i fokus i denne romanen. Honoré stiller spørsmål ved hva som driver oss ut i psykiske grensetilstander som depresjoner, eller for den saks skyld mani. Er det kjemiske ubalanser som lett kan repareres av sortimentet til legemiddelselskapet. Er det kanskje arv som er utslaget, eller inneholder for eksempel musikk påvirkningskraften til å endre oss mentalt? Gamle spørsmål som alltid krever nye svar.
Musikk er for øvrig en sentral del av teksten. Honoré er selv musiker, og har gitt ut CDen ”Hijacker’s Songs” for å komplettere stemningen i boken. I sin jakt på løsningen på det gåtefulle selvmordet blir David servert en historie om at det er sangen ”Gloomy Sunday” som har tippet denne kvinnen inn i døden. Men er det sant? David vakler mellom tro og tvil, og får aldri den etterlengtede kausalforklaringen på selvmordet. Honoré prøver heller ikke å gi leseren noe helt entydig svar, men kanskje er det tross alt vitenskapen som går av med seieren, i hvert fall i kampen om Davids sjel, for mot slutten blir det mer enn antydet at det likevel var en overdose av preparatet Tyroxin som har forårsaket hans mentale ubalanse, svettetokter, skjelving og vekttap, altså ikke musikk, tapt kjærlighet eller skyld for at det kanskje var hans avvisning som drev henne til å avslutte livet.
Kaprersanger er både småmorsom og underholdene. På sitt beste er den faktisk forholdsvis tankevekkende i sin harselering med livets virkelige alvors grelle kontrast til helseprofeter og pressens latterlige fokus på kosthold. Men dessverre behandles ikke disse temaene grundig nok til å virkelig engasjere dypt. Dette er ikke den typen bok som gnager på bevisstheten selv når man har lagt den fra seg. Det er også en klar svakhet at kaprerdramaet som til stadighet invaderer Davids bevissthet virker påklistret, som et slags ekstra som ikke glir helt naturlig inn i historien. Det er som om Honoré har følt at de tidligere nevnte kontrastene han forsøker å skape i teksten ikke ville bli sterke nok uten at noen virkelig tar’n dramatisk helt ut, og går døden i møte i sin kamp for det de tror på.
Rent språklig er forfatteren derimot kompetent nok. Prosaen flyter lett og naturlig på en knapp og upretensiøs måte. Det er definitivt i utgangspunktet et pluss at han styrer unna den svulstigheten man lett kan falle ned i når man skal behandle temaer som kjærlighet og død. På den annen side er det kanskje også denne lettheten som til sist gjør at romanen helhetlig sett blir stående igjen som litt overfladisk og ufullendt.
