Kari Hotakainen: På Hjemmefronten, (Juoksuhaudantie) oversettelse: Tor Tveite, Cappelen forlag 2004 300 s.
Her hjemme gjorde Støv på hjernen suksess på 1960-tallet. På Hjemmefronten feirer førti år seinere store triumfer i Finland og resten av Norden. Boka som kom i 2002 har ført til finske priser. I år ble Hotakainen også tildelt Nordisk Råds Litteraturpris.
Men Kari Hotakainens satiriske bok har videre perspektiv enn å vise latterligheten i tanketomme husmødre på Lambertseter. Det er en satire som stikker dypt og som ikke bare berører enkeltes jålethet overfor den nye tid, snobberiet og kravet til konformitet. Kari Hotakainen berører også de nye kjønnsrollene og mot slutten av boka sitter satiren bokstavelig talt fast i halsen. Vi føler absolutt ubekvemhet.
Matti Virtanen er en finsk hvem-som-helst, lagerarbeider, jogger, men verandarøyker. Han gjør det meste av husarbeidet og stiller opp for kone og barn. I et ulykkelig øyeblikk tar følelsene av med ham og han lar det ene slaget falle. Kona pakker sammen, tar med seg den lille datteren og installerer seg hos en venninne.
Matti vil gjøre alt for å få dem tilbake. Han blir manisk og forsøker å skaffe seg den lille røde stua, den typen etterkrigshus som ble stilt til disposisjon for finske soldater når de vendte hjem fra krigstjeneste. Han blir systematisk opptatt av dette. Med militær stahet og grundighet går han til verket, spionerer på naboer, villaeiere og eiendomsmeklere og gjør grundige notater om sine iaktagelser.
Boka skifter fokus hele veien. De forskjellige involverte følger alle handlingen med sine blikk og sine tanker. Dette er noe av bokas styrke. Satiren rammer mye hardere når vi får forskjellige vinklinger på samme hendelser. Det er her avkledningen av vår tids jåttete mennesker får kraft. Høybråten-typene går inn i borettslagene med sine vanvittige tanker om sunnhetsrettet ensretting av de minste småting. Markedskåte og kjønnskåte eiendomsmeklere får sine smekk. Sidesprangene avsløres, vår tids jåleri får sine ord.
Det er en herlig bok. 299 sider kan leses med stor fornøyelse – men ikke den siste siden, den vekker for atskillig ettertanke.
