Arnaldur Indridason: Anger, Cappelen-Damm 2011 315 s.
Vi setter med glede et utropstegn ved denne utgivelsen. For dette er en knakende god og spennende krim-roman med et alvorlig bakteppe.
Vi befinner oss på Island rett før sammenbruddet i finansene for kort tid siden, noe som holdt på å sende den lille nasjonen rett utfor stupet. Indridason er kynisk i sitt fortellergrep og legger ikke skjul på hvor totalt ut av støvleskeftene han syntes det gikk med mentaliteten og at samfunnets finanstopper lånte penger av fiktive selskaper de selv opprettet og derved bygget luftslott på luftslott og en boble som når den sprakk fikk vanvittige konsekvenser. Ikke minst beskriver han hvordan den nye overklassen veltet seg i smakløs luksus og rådyre vaner.
Han mikser dette inn i en krim-fortelling som egentlig dreier seg om tre separate delvis tragiske historier men som ad tilfeldigheter får sammenheng med hverandre. Til overmål plasserer han sin hovedperson Sigurdur Oli som en middelaldrende selvgod politietterforsker som liker å gå sine egne veier med ‘venne’tjernester gjerne utenfor tjenestevei og som digger det meste som er amerikansk, dårlig smak inkludert. Selvsagt er han i den snart aksellerende finanskrisen også markedsliberalist som i sin ungdom trodde på markedets friheter mot alle disse ‘kommunistene‘.
Han baker dette uten store forbokstaver inn i denne kriminalfortellingen som tar for seg samfunnets mest ekstreme utslag i utsvevende ‘swinging’-aktitivtet (sexpartner-nytte) og spekulasjon i barneporno. Som krydder svever hele tiden over vannet torpedoer, narkogjeld og ungdommens trang til umotivert vold.
Langt fra noen action-roman lar han disse ingrediensene fylle handlingen. Det blir vellykket og meningsfylt i enhver forstand. Indridason skal ha ros for å ha dempet seg betydelig i sine skildringer som ville fått hvemsomhelt annen til å lage heseblesende satiriske og overdrevne skildringer
Jeg har lest noen av islendingens krim-bøker gjennom tidene. Men jeg må si at dette er langt den beste jeg har lest så langt. Framfor alt likte jeg grepet, at han antyder i stedet for på amerikansk vis å male svart-hvitt ved at han lar forskjellige historier gli inn i handlingen og derved setter fingene på det ømme og vonde. Dermed får vi noe langt mer enn en tradisjonell krim.
Dette dreier seg også om Island – i finanshaienes favntak.
