Attentatet mot William Nygaard

Odd Isungset: Attentatet, Tiden norsk forlag 2000, 304 s.

Dette er en berettiget og nødvendig bok. 

Det som slår en når en leser TV-journalisten Odd Isungsets dokumentarbok om attentatet på forlagssjef William Nygaard er den merkelige passiviteten som har preget norske politikere og offentlighet i denne saken. Norsk kritisk presse ser ut til å ha glemt sin oppgave. Her er også tausheten støyende ubehagelig. Tåler vi ikke at det graves i denne saken?

For syv år siden ble forlagssjef William Nygaard i Aschehoug rammet av tre skudd utenfor sin bolig. Ved et mirakel overlevde han. Han sto på Khomeinis dødsliste som en av de forleggere som hadde gitt ut Salman Rushdie’s bok Sataniske vers. Andre forleggere og oversettere rundt om i verden var blitt utsatt for attentat og drap. Til og med i Norge ble bokhandlere satt fyr på og ødelagt av brannbomber i forbindelse med utgivelsen. I Oslo marsjerte 3000 med krav om at Rushdie og hans ‘medsammensvorne’ skulle tas livet av.

Likevel tok det fem år før norsk politi innrømmet at Nygaard-attentat “nok” hadde å gjøre med utgivelsen av Rushdie-boka. Attentatet ble aldri oppklart og norske politikere med Gro Harlem Brundtland i spissen forholdt seg påtagelig, ja nesten pinlig tause. Norge haddde annet å gjøre enn å fordømme Iran eller foreta sanksjoner i sakens anledning. Her hadde man forhandlet fram Oslo-avtalen mellom palestinerne og Israel og dermed skulle verdensfreden reddes – og lille Norge få seg en fjær i hatten!

Dessuten ble fordømmelsen av vold og mord i statlig og religiøs regi delvis skygget over av en misforstått toleranse om at vi skulle være ‘snille’ mot innvandrere og deres religion. Vi skulle ikke gå ut i mot noe som kunne oppfattes som rasisme og fordømming av innvandrere!

Man skulle altså ikke bruke tid på å fordømme iranerne og deres fathwa, selv om sporene og indisiene var mer enn tydelige nok. Det er tydelig nok at her var norsk pragmatisk opportunisme den offentlige ledesnoren – som i det palestinske opprøret i dag. Islamske fundamentalister skulle man ikke legge seg ut med, like lite som man skal fordømme regulære israelske dødsskvadroner som kaldblodig myrder barn ned til 12-års alderen med dum-dumkuler.

Odd Isungset har skrevet en spennende bok. Den har alle ingrediensene til en stor internasjonal thriller i seg – og kan gjerne leses slik. Men boka er sann og den er noe langt mer. Den stiller en rekke spørsmål som er pinlige for norske politikere, regjeringens holdning, media og presse og ikke minst politiets klønete arbeid.

Derfor blir den et apropos til de politikere – og de nevnes med navn! – som roper høyest om flere ressurser til politiet. Trenger vi egentlig flere kløner og pappskaller?

Dermed kommer boka på et svært riktig tidspunkt. Den kritiske pressen forsømmer ikke sin plikt – Gerhard Helskogs felttog mot enkeltes ungdomssynder til tross – og stiller ubehagelige spørsmål som innerst inne angår vårt norske selvbilde.

At politiet ikke fikk stengt grensene før ni timer etter attentatet er en skandale. Etterforskingen er full av klønethet og slurvete arbeid. Helt opplagte spor ble ikke fulgt opp. Et av sporene fører rett inn på Stortinget hvor Fremskrittspartiets Jan P. Simonsen pleiet vennskap med en pakistanér som viste seg å ikke bare eie et våpen og sjelden ammunisjon som var blitt brukt ved attentatet, men som også hadde foretatt merkelige og umotiverte reiser til Iran og Pakistan i dagene umiddelbart etter drapet. At samme medlem av justiskomiteen kunne bli med i forhørsretten og høylydt være negativ til påtalemyndighetenes prosedyre er bare en av de mange skandaler som forfatteren påpeker.

Skritt for skritt går TV-journalisten gjennom det som skjedde i forbindelse med attentatet. Viktige spor følges ikke opp, indisier ligger altfor åpenbart i dagen. Den iranske ambassade og deres forbindelse med og kanskje ledelse av fundamentalistiske morderbander fritas glatt og går så å si fri, selv når avhoppere både i forkant og etterkant forteller politi og politikere om denne virksomheten og den dokumenteres og avsløres i rettsaker, som Myconos-saken i Tyskland.

Også norske forhandlere som holdt på med Oslo-avtalen er blandet inn i denne saken på en lite gunstig måte.

Sverige har fått sitt nasjonale trauma med Palme-saken. Skal Norge ha en tilsvarende skamplett på sin samvittighet?

Vi kan spørre – og derfor er dette en viktig bokutgivelse. Den stiller spørsmål om vår egen ærlighet og om vi er villige til å se gjennom fingrene med meningsdrap og voldelige handlinger mot ytringsfriheten. Og ønsker du en godt skrevet og drivende god spenningsbok med både alvor og nærhet i seg er dette boka.

Den er jo også sann.