Cornelius Jakhelln: Gudenes fall, Cappelen forlag 2007 429 s.
  Javisst er det mye å lese. Og ordene – formet rett fram som en syvåring skriver dem – faller forbausende lett å lese etterhvert. Dessuten opptrer normal ortografi også etterhvert. Det er bare i de direkte beretningene, krønikene til Odin og andre, at vi opplever de språklige merkverdighetene. Ikke at det forstyrrer, det er merkelig nok med på å forme en viss farge og stemning i boka. Cornelius Jakhelln er et så å si ubeskrevet blad i norsk litteratur. Han har bak seg et par diktsamlinger og har oppholdt seg lange perioder utenlands. Her har han fått med seg eksamener fra universitetet i Sussex, foruten at han har tilbrakt studietid ved Sorbonne (Sårbånn) og i Roma (Romaborg): For tiden trives han i Berlin, fjernt fra Akesh Mekka Grandiosa som han kaller Oslo. Han er født og vokst opp i Sjakkbrett Superspåilt Skømmbægg som er hans navn for Kristiansand. Han spiller i flere black metal-grupper – føkkinblækkmetalsjit. Det er denne språklige oppfinnsomheten hans som bidrar til å gi denne boka dens særpreg. Boka kaller han en ‘sagaroman’ og det er ikke helt enkelt å si hva det dreier seg om. Kort sagt er det fortellinger – krøniker om de gamle norrøne gudene og deres tilbakekomst til denne verden, samt deres endelige fall, deres ragnarok – Gøtterdemmerung. Krønikene er delt opp i tidsangivelser som følger en annen tidsregning. Her kalles det f.F. og e.F. – før og etter ‘fallet’ som står for kristendommens innføring på Island på 1000-tallet. I Valhall, fordrevet under jorden av ‘menskene’, sitter Odin og filosoferer på sin veranda med sine feite sigar. Han har makt og evne til å se inn i fremtiden, men det er ikke oppmuntrende alt han ser. Han sender dvergen Hornbore opp til ‘menskenes’ rike for å forberede gudenes tilbakekomst, selv om han vet at det egentlig er forgjeves. På denne ferden må Hornbore forvandle seg til Robbie Williams, råbbi H. Masse videreverdigheter følger med besøk i Jotunheimen, blant annet med de lettglemte jotnene. Det hele ender med dunder og brak på side 428. Det er en merkelig bok. Garantert at den ikke vil oppnå de helt store lesertallene umiddelbart, men kanskje etterhvert… Vi skjønner godt juryformann Erlend Loes fortvilelse da han inrømmet at han la boka fra seg etter to sider men lot seg overtale av den øvrige juryen til å lese den gjennom. Vi har ærlig talt falt for den tanken at unge Jakhelln driver herlig gjøn med oss alle – særlig kulturelle juryer – med denne boka. Og denne mistanken har vi ikke helt forlatt. Sikkert er det at han driver spas med vår samtid og mye av våre ‘kulturelle’ fenomen. Boka er krydret av sitater, særlig provoserende fra Nietzsche, og utdrag fra såvel Edda som Wagners omdiktning av Niebelungen-Lied. Språket er radbrukket på såvel bokmål som engelsk, fransk og tysk. Noen kjedelig lesning er ikke dette. Bevares. Men du har litt å bryne deg imot. |
