Elfriede Jelinek: Pianolærerinnen, Gyldendal 2005 260 s.
Elfriede Jelinek skriver ikke akkurat av morskjærlighet. Dette er ingen hyllest til de hellige dydene om å ære og elske dine foreldre. Boken starter med en fysisk konfrontasjon med moren. Hår blir revet av, hud rispet opp. Det er ikke måte på hvordan disse to hater hverandre. Etter hvert blir deres forhold framstilt hesligere og hesligere.
Men det er ikke bare moren Elfriede Jelinek lar sin vrede gå utover. Her er hele samfunnet satt på tiltalebenken. Rått og fresende lar hun sin vrede og hån gå utover det småborgerlige Wien, vanene, konvensjonene, klærne de tar på seg. Barna spyr og søppel flyter, det er stort sett bare elendighet rundt henne.
Det vakte stor oppsikt da Elfriede Jelinek i fjor fikk Nobelprisen i iltteratur. Få hadde hørt om henne. Plutselig var alle ivrige etter å få greie på hvem hun er. På norsk fantes hun ennå ikke i oversettelse, Pianolærerinnener den første boka av henne. Da hun fikk Nobelprisen var det noen som fikk med seg at filmen ved samme navn med Isabelle Huppert – den hadde opprørt mange og var et godt samtaleemne da den kom – bygget på boka hennes. De siste årene har hun viet seg til mest dramatiske arbeider. Blant annet en ‘fortsettelse’ av Et dukkehjem, Hva skjedde etter at Nora forlot sin ektemann, eller samfunnet støtter. På de ledende scenene i Wien har det så å si kontinuerlig stått et stykke av henne på plakaten de siste sesongene.
Noen mener at hennes forfatterskap bygger på groteske overdrivelser. Kanskje, kanskje ikke. Men hun skriver i hvert fall ikke hverdagshistorier om det søte og trygge livet i familiens favn. Hun er en opprører og har på sitt stillferdige vis stått på barrikadene, de siste årene mot høyrepopulismen i østerrisk politikk hvor hun ganske høylydt har gått ut mot Jörg Hayder og hans drabanter. For noen år siden ville vi kalle henne en typisk kulturradikaler, mye av hennes fresende sinne vekker minner om sekstitallets vrede og arroganse. Andre vil se henne som Thomas Bernhards arvtager og det er mange likheter.
Det er likhetspunkter til henne selv i denne historien. Hun har en lang utdannelse bak seg ved musikk-konservatoriet i Wien. Selv om hun er gift i München, bodde hun også en stor del av sin tid hos moren i Wien.
Denne boka dreier seg om en halvgammel følelseskald pianolærerinne ved konservatoriet. Hun lever sammen med sin mor. Dette forholdet blir beskrevet som vondt, det er ikke måte på hvordan den tyranniske moren nærmest kveler datteren med sin egoisme. Boka beskriver også hennes nesten perverse følelseskulde, hun oppsøker parkene for å spionere på elskende par og snuskete kinoer for å se groteske filmer. En yngre elev blir betatt av henne. Fra en scene på konservatoriets toalett følger vi handlingen hvor hun forsøker å underlegge seg den unge gutten ved å å få ham til å adlyde hennes perverse ønsker.
Boka er vond å komme gjennom og den er ikke akkurat skrevet av morskjærlighet, for den saks skyld kjærlighet i det hele tatt. Jelinek gjør det heller ikke lettere for leseren å komme gjennom, teksten er klemt sammen i sidelange avsnitt. Hun lar sin eder og galle gå ut over det meste, samfunnet, mannens jegernatur, og stiller tilbake kvinnen som den som må påføre seg alle skadene mer eller mindre av egen hånd.
Men hun knurrer og biter. Du blir i hvert fall ikke likegyldig til det hun skriver.
