Prableen Kaur: Jeg er Prableen, Gyldendal 2012, 174 s.
Hun har stått fram som stemmen fra Utøya. Da Prableen Kaur la ut sin blogg om helvettet på Utøya umiddelbart etter den fæle fredagen 22.7., var hun ikke klar over at ordene hennes kom til å gå over en hel verden. Det er anslått at nærmere en million umiddelbart leste hva hun hadde skrevet.
Ingen kan glemme hvilket inntrykk hun gjorde på TV da hun levende og saklig på tross av at begivenhetene måtte ha gått sterkt inn på henne, gjorde rede for hva hun hadde opplevd og hva hun tenkte. Uten tårevåt sentimentalitet sto hun fram som selve symbolet for det vi ønsket etter tragedien: på det levende livet og at de som var rammet ikke skulle la seg knekke av terror og vold men forsterke sitt friske engasjement. Hun sto fram som det ungdommelige gnist av liv og optimisme etter en tragedie vi knapt kunne tenke oss.
Kort tid etter ble hun knapt 19 år gammel valgt inn i Oslo Bystyre som den yngste i historien og med et usedvanlig høyt antall personlige stemmer bak seg. Hun ble også kåret som årets nordmann av Ny Tid.
Selvfølgelig blir det bok av slikt. Når en hel verden – CNN og BBC blant dem – siterer henne, er det ikke til å unngå at vi vil vite mer. Men dette er en beretning om langt mer enn hva som skjedde 22.7., da hun lå delvis under døde kropper ute ved Pumpehuset på Utøya og så forsøkte å svømme over i det iskalde vannet før hun ble reddet. Ikke minst i dagene etter da hun som fungerende leder i AUF i Oslo måtte tre inn i den døde formannens sted og det ble et hektisk liv med minnetaler og arrangementer.
Denne delen av boka er også den langt viktigste. Men det er også andre sider ved hennes beretning det er verdt å dvele ved. Hun er sikh av indiske forreldre og vokst opp i Lørenskog. Hennes fortelling om tidlige skoleår og mobbingen gjør dypt inntrykk. Men hun er også skarp i å fortelle fra Arbeiderpartiets landsmøtet for noe over et år siden der hun levende anskueliggjør hvordan hennes drøm om en framtidskarriere kunne bli knust på grunn av noe som vi nå opplever som tåpelige formaliteter og sosialdemokratisk pragmatisme. Hun har valgt å bruke turban som dagligantrekk – og har erfart hva det koster.
Bokas språk er som hennes muntlige fortellerevne: rett på sak, ukunstlet og uten formaliteter. Skriftlig gir hun bare delvis fornemmelsen av hva som er hennes sterke side når vi hører henne snakke: på et østkanspråk skjærer hun unna politikernes tendens til svada og omstendeliggjøring. Som vi savner slikt!
For undertegnede er det en ekstra dimensjon i å oppleve henne. Hun var formann i Grorud AUF da hun sto fram på TV i de hektiske julidagene i fjor. Vi var selv med i dette laget for en god del år siden og det å høre henne var som å gjenskape en forlengst forgangen tid.
Måtte hun beholde sitt friske språk og direkte uttrykksform og ikke la seg ødelegge og slipes til av de engere statssekretær/rådgiver-sirkler i årene som kommer! Hun er for dyr og verdifull for dette – og avgjort eslet for noe langt mer enn å være leder av Grorud AUF!
