Sverre Knudsen: Sukkersug, Kagge forlag 2005, 410 s.
Boka starter med fortellingens jeg-person som tenåring i sommerjobb på hotell Continental. Dernest noen glimt innom skoletiden i Bærum tidlig på 70-tallet før vi forflytter oss dels til Oslo, dels til Bergen, hvor han livberger seg som skribent dels som tekniker men med fanen om å bli rockemusiker og tekstforfatter høyt hevet.
Mest av alt er denne tiden en uinteressant reise i fyll og nerver. En skal ikke ha stor fantasi for å forstå at det er noe av forfatterens virkelige liv som her beskrives.
Romanen kunne vært en god beskrivelse av 70-tallet. Det er også deler av denne historien om 70-tallet som fungerer best. Det er når blikket løftes fra det innadvendte og over på menneskene rundt at man også kan komme nærmere inn på hovedpersonen.
For å være helt ærlig, store deler av denne boka fungerer ikke. Mye av historien blir som en nærmest dagbok hvor Dikemark-pasienten tar personlig terapi ved å skrive ut minnene. Det blir en altfor lang oppramsing av ytre begivenheter som ikke evner å fengsle. En kommer ikke personen i møte. Hoppene blir for brå i tid og han evner ikke å lage en dramatisk fortelling ut av historien sin.
Sverre Knudsen kan ha store forbilder og har kanskje for pretensiøses ambisjoner. Dostojevskij kan fungere på denne måten, men denne boka gjør det ærlig talt ikke.
